Kine Siksjø-berg har delt denne artikkelen med deg.

Kine har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattTengspråk

Sosial dumping i statlig regi

Tegnspråktolkenes oppdrag spenner over alle områder i samfunnet, fra vugge til grav. Vi elsker jobben vår og har holdt ut lenge. Men det er en grense for hva vi kan leve med. Den grensa har vi nå passert. Det vår arbeidsgiver, Nav, driver med er intet annet enn sosial dumping i statlig regi.

Retten til tolk er lovfestet. For en del av Norges innbyggere er det å ha tilgang til tolk nøkkelen til å kunne ta utdanning, delta i arbeidslivet, i begravelser og konfirmasjoner, få med seg kritisk informasjon under legetimer, men også til å kunne delta i demokratiet.

Likevel var det, ifølge Nav Tolketjenestens egne tall, 10.300 tolkeoppdrag på norsk tegnspråk som ikke ble dekket i 2022. Det er et skremmende høyt tall.

Man skulle jo tro at tolk er tolk og at alle innleide tolker gjennom Nav fikk samme lønn, men den gang ei. Innleide talespråktolker gjennom Nav tjener mer enn dobbelt så mye i timen som tegnspråkstolkene, til tross for at vi har treårig bachelorgrad. Som frilansere må vi også sette av midler til sosiale utgifter som pensjon, feriepenger, sykepenger de 16 første dagene ved sykdom og dersom man er hjemme med sykt barn.

I en hverdag som preges av prisstigning, inflasjon og stadig høyere levekostnader, står frilans tegnspråktolker i en umulig situasjon. Det er derfor kanskje ikke så rart at da Tolkene i Akademikerforbundet, fagorganisasjonen for tolker, skulle gjennomføre en spørreundersøkelse om arbeidsvilkårene for frilanstolkene, sa hele tre av fire at de enten hadde eller vurderte å slutte på grunn av arbeidsvilkår og lønn.

Problemet er altså ikke mangel på tegnspråktolker, men at vi ikke har råd til å stå i jobben. Det er opp til departement og regjering å finne en løsning på denne forskjellsbehandlingen, før det er for sent. Når tolkene kaster inn håndklet, mister tolkebrukerne livsviktig tilgang til samfunnet. Gi oss en lønn vi kan leve av, det haster!

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Venstre

Venstre må finne tilbake til sine røtter!

Venstres dårlige valgresultat ved stortingsvalget må føre til en grundig intern evaluering. For min del er jeg ikke i tvil om at en hovedgrunn til det nedslående utfallet, skyldes Venstres gjentatte forsikringer om at en stemme til Venstre ville betyr en stemme til en ny borgerlig regjering. Men hvilken «borgerlig» regjering? Slik meningsmålingene lenge hadde vist, ville en borgerlig regjering måtte bli dominert av Fremskrittspartiet og også inkludere et KrF, som har utviklet seg til et erkekonservativt religiøst parti. Partiet som tidligere bygget på allmenn nestekjærlighet og romslighet, har blitt et parti preget av intoleranse overfor Pride-bevegelsen, særlig transpersoner, og uvilje til å fordømme Israels forbrytelser i Palestina. Fremskrittspartiet står for en klimapolitikk og en innvandringspolitikk som befinner seg i et dramatisk motsetningsforhold til Venstres politikk. Likevel drev Venstre en valgkamp som for de fleste måtte oppfattes som at det viktigste var å erstatte Jonas Gahr Støres regjering med en regjering som nettopp inkluderte Frp og KrF. Riktignok gjorde Venstres partileder et poeng av at Venstre aldri ville støtte Sylvi Listhaug fra Frp som statsminister, bare Erna Solberg.

Israel og palestina

Sabra og Shatila

Den 16. september markerer årsdagen for den tre dager lange massakren i de palestinske flyktningleirene Sabra og Shatila i Libanon. Øyenvitner og utenlandske journalister som fikk adgang til leirene, har fortalt om ufattelige grusomheter, der kanskje så mange som 3500 menn, kvinner og barn ble drept. Hvilken gruppe som stod bak er kjent, men de konkrete gjerningspersonene er aldri blitt identifisert. De fleste tilhørte Libanons falangistmilits, en fascistisk kamporganisasjon opprettet i 1936 etter mønster fra general Francos Spania. På denne tiden var store deler av Libanon okkupert av Israel, som både bevæpnet og delvis finansierte militsen. Israel avviser ethvert ansvar for massakrene, og peker blant annet på at det ikke finnes noen skriftlig ordre eller dokumentasjon som direkte knytter dem til forbrytelsene.

Informasjon

Svar til Bråten

I et motinnlegg til vår kronikk i Klassekampen 10. september spør Lars Audun Bråten (12. september): «Hva er desinformasjon?». Hans innlegg er et godt eksempel på hvor langt begrepsforvirringen har kommet. Spørsmålet om hvordan skattesystemet skal innrettes, dreier seg nettopp ikke først og fremst om fakta, men om politiske oppfatninger. På samme måte har norske Nato-motstandere et legitimt politisk standpunkt, og kan ikke automatisk beskyldes for å være ofre for russisk desinformasjon.