Kine Siksjø-berg har delt denne artikkelen med deg.

Kine har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattTengspråk

Sosial dumping i statlig regi

Tegnspråktolkenes oppdrag spenner over alle områder i samfunnet, fra vugge til grav. Vi elsker jobben vår og har holdt ut lenge. Men det er en grense for hva vi kan leve med. Den grensa har vi nå passert. Det vår arbeidsgiver, Nav, driver med er intet annet enn sosial dumping i statlig regi.

Retten til tolk er lovfestet. For en del av Norges innbyggere er det å ha tilgang til tolk nøkkelen til å kunne ta utdanning, delta i arbeidslivet, i begravelser og konfirmasjoner, få med seg kritisk informasjon under legetimer, men også til å kunne delta i demokratiet.

Likevel var det, ifølge Nav Tolketjenestens egne tall, 10.300 tolkeoppdrag på norsk tegnspråk som ikke ble dekket i 2022. Det er et skremmende høyt tall.

Man skulle jo tro at tolk er tolk og at alle innleide tolker gjennom Nav fikk samme lønn, men den gang ei. Innleide talespråktolker gjennom Nav tjener mer enn dobbelt så mye i timen som tegnspråkstolkene, til tross for at vi har treårig bachelorgrad. Som frilansere må vi også sette av midler til sosiale utgifter som pensjon, feriepenger, sykepenger de 16 første dagene ved sykdom og dersom man er hjemme med sykt barn.

I en hverdag som preges av prisstigning, inflasjon og stadig høyere levekostnader, står frilans tegnspråktolker i en umulig situasjon. Det er derfor kanskje ikke så rart at da Tolkene i Akademikerforbundet, fagorganisasjonen for tolker, skulle gjennomføre en spørreundersøkelse om arbeidsvilkårene for frilanstolkene, sa hele tre av fire at de enten hadde eller vurderte å slutte på grunn av arbeidsvilkår og lønn.

Problemet er altså ikke mangel på tegnspråktolker, men at vi ikke har råd til å stå i jobben. Det er opp til departement og regjering å finne en løsning på denne forskjellsbehandlingen, før det er for sent. Når tolkene kaster inn håndklet, mister tolkebrukerne livsviktig tilgang til samfunnet. Gi oss en lønn vi kan leve av, det haster!

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Ungarn

Tok redak­sjonen ferie?

Sitat fra Klassekampen 24. juni: «I det storslåtte ungarske parlamentet ved Donaus bredder ble jeg og en kollega fra Internasjonalt forum i Arbeiderpartiet (IFAP) mottatt av godt forberedte diplomater og parlamentarikere.» Innledninga til Sophie Matlary er som klipt ut av en skolestil i 9. klasse på ungdomsskolen og varsler at det som kommer er ‘viktig’. Og seriøst er besøket! Matlary er der med en kollega! Her møter ‘delegasjonen’(?) fra IPAP ikke hvem som helst, men «godt forberedte» både diplomater og parlamentarikere, må vite! Jeg sitter allerede her igjen med noen spørsmål. Hvilken offisiell rolle har disse? Hvilket parti/posisjon representerer de? Hvorfor møter Matlary diplomater i Országház (Ungarns parlament)? «En eldre herremann er først litt skeptisk…» Jeg er sjøl en eldre, om bare mann, og lurer på hva Matlary prøver å understreke? Er han klok fordi han er eldre? Er han en person vi skal ha tillit til fordi han er «herremann»? Tar Klassekampen et redaksjonelt ansvar for det de setter på trykk? Sjøl om det er et ‘privat’ debattinnlegg, bør ikke avisa kunne be om dokumentasjon fra representanten for IPAPs lite, for ikke å si manglende, kritiske vurderinger av ‘sannheter’ om europeisk historie fortalt av anonyme ungarske parlamentarikere, diplomater og eldre gråhårete herremenn? (Masteroppgaver uten referanser til hvem kilden er strykes, det kravet bør gjelde media óg!) Hadde redaksjonen tatt ferie?.

Arbeidsvilkår

Takk LO for feiren din

I dag har de fleste arbeidstakere fem ukers ferie, fram til 1890-årene var det knapt noen vanlige arbeidere som hadde ferie. Retten til å ikke jobbe hele dagen og retten til ferie, ble kjempet fram av fagforeningene. Uten utrettelig arbeid fra fagforeningene ville de fleste av oss sett sommeren fra vinduet på arbeidsplassen. Før 1900-tallet må egentlig hver enkelt arbeider stå med lua i hånda og spørre sjefen om det meste, rettigheter som vi tar for gitt i dag er bare en fjern drøm på dette tidspunktet. Året 1914 har arbeidere samlet seg og gjort LO til en faktor. En solid organisasjon er bygget, med fastlønnede tillitsmenn, en betydelig streikekasse er samlet, dette gjør at LO fremstår som en maktbase som myndigheten følte de måtte rådføre seg med i politikken. Makten LO på dette tidspunktet har er ikke verdt så mye om en ikke er klar til å sette hardt mot hardt, den sjansen skal LO få. Datidens NHO krevde i 1931 en lønnsnedgang på 15 % for industriarbeidere, ikke bare gikk LO imot dette, men LO krevde også 6 timers skift og 42 timers uke.

Språk

«Skeiv» i 1970-åra

Å lesa stykka til Vibeke Roggen i språkspalta er alltid lærerikt og ei stor glede. Slik var det òg onsdag 9. juli, då Roggen tok for seg arveordet «mor». I avsnittet om det greske ordet «metrópolis» (‘moderby’) har ho ei formulering som krev ein kommentar. Roggen skriv: «Metropol var forresten (tilfeldigvis) navnet på et tidlig utested for skeive i Oslo (men det het jo ikke skeive på 70-tallet).» Det er ikkje direkte feil, det som står i den siste parentesen. «Skeiv» i tydinga ‘ikkje heterofil; normbrytande når det gjeld kjønn og seksualitet’ etablerte seg for alvor i skeive miljø i 1990-åra, og det er fyrst dei siste femten–tjue åra at ordet har gått frå å vera slang til å verta eit ålment kjent ord. Roggen har slik sett rett i at det ikkje «het» skeive i 1970-åra.