Tegnspråktolkenes oppdrag spenner over alle områder i samfunnet, fra vugge til grav. Vi elsker jobben vår og har holdt ut lenge. Men det er en grense for hva vi kan leve med. Den grensa har vi nå passert. Det vår arbeidsgiver, Nav, driver med er intet annet enn sosial dumping i statlig regi.
Retten til tolk er lovfestet. For en del av Norges innbyggere er det å ha tilgang til tolk nøkkelen til å kunne ta utdanning, delta i arbeidslivet, i begravelser og konfirmasjoner, få med seg kritisk informasjon under legetimer, men også til å kunne delta i demokratiet.
Likevel var det, ifølge Nav Tolketjenestens egne tall, 10.300 tolkeoppdrag på norsk tegnspråk som ikke ble dekket i 2022. Det er et skremmende høyt tall.
Man skulle jo tro at tolk er tolk og at alle innleide tolker gjennom Nav fikk samme lønn, men den gang ei. Innleide talespråktolker gjennom Nav tjener mer enn dobbelt så mye i timen som tegnspråkstolkene, til tross for at vi har treårig bachelorgrad. Som frilansere må vi også sette av midler til sosiale utgifter som pensjon, feriepenger, sykepenger de 16 første dagene ved sykdom og dersom man er hjemme med sykt barn.
I en hverdag som preges av prisstigning, inflasjon og stadig høyere levekostnader, står frilans tegnspråktolker i en umulig situasjon. Det er derfor kanskje ikke så rart at da Tolkene i Akademikerforbundet, fagorganisasjonen for tolker, skulle gjennomføre en spørreundersøkelse om arbeidsvilkårene for frilanstolkene, sa hele tre av fire at de enten hadde eller vurderte å slutte på grunn av arbeidsvilkår og lønn.
Problemet er altså ikke mangel på tegnspråktolker, men at vi ikke har råd til å stå i jobben. Det er opp til departement og regjering å finne en løsning på denne forskjellsbehandlingen, før det er for sent. Når tolkene kaster inn håndklet, mister tolkebrukerne livsviktig tilgang til samfunnet. Gi oss en lønn vi kan leve av, det haster!