Jeg liker ikke Elling. Der var det sagt. I filmskuespiller Per Christian Ellefsens outrerte gestaltning synes jeg han er direkte enerverende – en figur som forsøker å være både en tragisk skikkelse og Mr. Bean på én gang – men heller ikke den boklige Elling rører ved de riktige strengene hos meg. Jeg tror simpelthen ikke på ham. Ingvar Ambjørnsens populære romanhelt har hele livet lidd av alvorlig psykisk sykdom, han er nesten helt uten sosial trening, og hans sorgmuntre betraktninger er velformulerte, overskuddspregede og språklig vittige på en måte jeg synes er vanskelig å få til å passe med en som er så syk og har vært så lenge avskåret fra omgang med andre mennesker. Som uttrykk for et panisk, kaotisk sinn er Ellings språk altfor rent og pent. Tonen passer bedre til en dannet petitskribent for øvre lavere middelklasse-leserne av for eksempel Dagbladets kultursider i tidligere tider – Johan Borgen-typen, eller i senere år: Ingvar Ambjørnsen selv. Og med den siste Elling-utgivelsen, «Yoko Ono er en sjarlatan» (2020), oppleves det som at Elling er blitt nettopp et pseudonym Ambjørnsen kan signere vittige petiter med. Det er et merkelig endelikt for en romanperson, men min omsorg for ham er altså begrenset. Jeg er derimot glad i vittige petiter og velformulerte betraktninger, noe Ambjørnsens bøker bugner av, men det er også noe mer her: Jeg kjenner på samme tid både dragning og motvilje mot dette forfatterskapet, mot et eller annet som brenner temmelig sterkt i det, og jeg har brukt litt tid på å sirkle inn hva det handler om. Alf van der Hagens nye samtalebok, «Ønsk meg heller god tur. Samtaler med Ingvar Ambjørnsen» har vært en god anledning til å kikke på forfatterskapet på nytt.
Ingvar Ambjørnsens forfatterskap har stor omsorg for samfunnets utstøtte, men mest av alt ønsker det å rømme til skogs med dem.
Folkets friker
