En av de mest populære gudene i den norrøne mytologien var Frøya. Hun sto på linje med Tor, Odin og Frøy. Hennes særlige ansvarsområde var erotikk, kjærlighet og fruktbarhet, men også død og seid, en form for kvinnelig magi. Det var henne folk påkalte i kjærlighetsaffærer.
Dag-Rune Linnerud er disse dager aktuell med boka «Kjærlighet i vikingtida», der han dykker ned i sagaene, skaldekvadene og runeinnskrifter i jakta på våre forfedres tros- og følelsesliv. Og sentralt i det hele står Frøya.
Alt liv var hellig
– I 2013 fikk jeg høre en sang som het «Freyja» med det islandske mannskoret Fjallabræður. Bakgrunnen var finanskrisa på Island 2008–2009 og hvordan islendingene solgte ut arvesølvet. Frøya ble da symbolet på moderlandet. Da bestemte jeg meg for å gå nøyere inn på hva Frøya-kulten besto i. I tillegg til å være en gudinne for fruktbarhet og kjærlighet representerte hun naturen og landskapet, det folk holdt kjært.
I boka skriver Linnerud om at alt liv var hellig i gudinnetroa. Fødsel og vekst, fruktbarhet og skaperkraft, død og forandring ble feiret omtrent på samme måte. Menneskene vendte ikke blikket bare mot himmelen for å få kontakt med det hellige. Det hellige var overalt, i jorda, grøden, i vekstene, i skogene, i hulene, i berget, i vannkilden og i ilden. Gudinnen representerte følelser, intuisjon, sykluser, ritualer, naturkunnskap, selvstendighet, vekst, kjærlighet og frihet. Hun var naturens og mystikkens samlende punkt, og når menneskene kom ut av den naturlige livsrytmen, fikk hun dem til å gå i opptog, synge, danse, rense seg og fortelle historier igjen.
Gudinne for folket
Frøyas viktigste kjennetegn var halsringen Brisingamen, som fire dverger hadde smidd. Hun fikk smykket etter at hun hadde tilbrakt en natt med hver av dem. Annen betaling ville de ikke ha.
– Brisingamen representerte gudinnens seksuelle frihet og uavhengighet, og dermed også de egenrådige vikingkvinnenes selvstendighet, forteller Linnerud. Og når Frøya var på reise, kjørte hun i en vogn trukket av to katter. Vogna fra Osebergfunnet er dekorert med katter, noe som kan tolkes som at de to kvinnene i grava hadde en forbindelse til Frøya-kulten.
Frøya må ha vært ikke så lite populær, kanskje spesielt blant kvinner. Hun kunne påkalles som en beskyttende hjelper under fødsler. Hun velsignet kjærligheten mellom mann og kvinne, og i bryllupet skulle den siste skålen være til Frøyas ære.
– Frøya var en gudinne for folket, forteller Linnerud. Hennes kjærlighetslengsel må ha vært svært gjenkjennelig hos alle kvinnene som ble forlatt av mannen sin om våren når de dro i viking eller drev handel og ble borte på ubestemt tid.
– Kan vi si at en gud var godt likt?
– Gudene ble sett på mer som venner. Man kunne forbanne dem, skjelle på dem. Det var ikke noe tabu å tulle med dem. Og man hadde et løst forhold til dem. Mandag hadde du kanskje bruk for Frøya og Tor på torsdag. Det personlige forholdet til guden var viktig.
Sex på skålgroper
– Var Frøya seksuelt frivol?
– Det er noen myter som peker i den retning. Hun var seksuelt fri og selvstendig. Men det var kanskje også noe kristne sagaskriverne forsterket ved å gjøre henne mer løssluppen, mer som en skjøge.
– Hvor langt tilbake skal vi for å finne opphavet til Frøya?
– I hvert fall til folkevandringstid (4-500 e.Kr.), men det kan også være eldre. Spørsmålet er om det er Frøya eller en annen fruktbarhetsgudinne. Hun kan også ha vært en importert gudinne fra middelhavslandene.
– Av de offentlige fruktbarhetsritualer lenger tilbake i tid kan det virke som om seksualitet ikke var privat på samme måte som i dag?
– Seksualitet ble ikke forbundet med skyld og skam på samme måte i den førkristne tida. Det var ritualer for å gjøre jorda fruktbar og skape gode årringer. Man ønsket å forsterke årsveksten i naturen og bidra til velstand og fred i samfunnet. Det er ikke mange kilder på disse ritualene, men noen vandrehistorier er bevart fra Sverige. Til langt opp i middelalderen hadde man sex på skålgroper eller i åkeren for å bidra til veksten etter uår.
Frøya ble hånet og kalt en tispe
– Og så kommer kristningen. Hva skjedde med Frøya da?
– Det var et veldig brudd. Frøya var populær, og kirkas folk gikk aktivt inn for å stanse kulten rundt henne. Den islandske høvdingen Hjalte Skeggjason hånte Frøya på Alltinget på Island i 999 og kalte henne en tispe. Det var for å fortelle at Frøya var like løssluppen og svikefull som Eva i Edens hage.
– Men Frøyas fruktbarhet og appetitt på elskere satte ikke gudinnen i et dårlig lys blant hennes mange tilhengere. Snarere tvert imot, slår Linnerud fast.
Landsforvist
Ved å kalle henne en tispe hånet Skeggjason ikke bare Frøya, men størsteparten av den islandske befolkningen. Det førte til at han ble landsforvist og dro til Norge. Men allerede året etter sørget Skeggjason og hans svigerfar Gissur Hvite for at kristendommen ble lovfestet på Island.
– Etter kristningen ble Frøya prakteksemplaret på hedningenes synd og skam, forteller Linnerud.
– Frøya skulle drives tilbake?
– Kirkas menn konkluderte med at alle fruktbarhetsriter var innstiftet av djevelen, og at hans fremste redskap var den syndige kvinnekroppen. Dermed ble også det meste som kunne minne om Frøyas kult forbudt eller mistenkeliggjort: magiske staver, svarte katter, runer, lystige sanger, trolldom, leker, danser og kvinnelig legekunst.
– De pyntet også på jomfru Maria for at hun skulle matche Frøya?
– Ja, hun skulle fylle savnet etter Frøya. Blomster og urter ble oppkalt etter henne og hun fikk egne merkedager på primstaven. Hun var den folk kunne be til når de trengte emosjonell støtte og hadde kjærlighetssorg. Hun ble en slags folkelig moderskikkelse, som Frøya.
Trolldommen forsvant ikke
– Magi, hvilken rolle spilte det?
– Sagaene, eddadiktningen og arkeologi gir oss et innsyn i hedensk kult, selv om det er mye vi ikke vet. Det var blot, seidsang og utesitting. Det var også mye praktisk kunnskap om legende urter, metoder for å behandle sår og sykdommer.
Trolldommen forsvant ikke, og mange holdt fram med spådom og svartekunstner i det skjulte.
– De døde kunne gå igjen, man ga grøt til haugbonden eller nissen. Det var gårder som hadde egne husguder helt fram til 1800-tallet. I svartebøkene var det vers og besvergelser mot det meste. Så var det huldra som hadde noen av egenskapene til Frøya. Hun hadde evnen til å skifte utseende og bevege seg mellom ulike verdener. Dessuten hadde hun en erotisk tiltrekningskraft på menn. Frøya tilhørte kvinnemaktene, det gjorde huldra også. Og folk trodde virkelig på dette. På Island legger de fremdeles veier rundt steder de vet at de underjordiske bor. Så dette lever videre.