Det skulle være dugnadshelg på hytta til svigers. Så nå er det min tur å rante over togtilbudet i detta landet.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
Det skulle være dugnadshelg på hytta til svigers. Så nå er det min tur å rante over togtilbudet i detta landet.
Allerede abonnent? Logg inn
På hobbyfronten driver jeg mest med garn, men jeg har lenge tenkt at det hadde vært kult å male: å male kunst! Jeg går til innkjøp av lerret og maling og setter i gang! For hvor vanskelig kan det vel være? Slik gikk det: Første lag: Jeg bestemmer meg for å male en klassisk norsk fjellheim i mørke blåtoner. Det blir ubeskrivelig stygt. Jeg lar det tørke og bestemmer meg for å male over. Andre lag: Jeg beholder fjellmotivet, men velger nye farger. Min visjon er nå et hypermoderne og surrealistisk naturmotiv. Resultatet blir, om mulig, enda verre. Tredje lag: Friskt mot og friske farger! Jeg bestemmer meg for å male med ulike grønnfarger i litt sånn Mark Rothko-stil. Etterpå skjemmes jeg og gjemmer lerretet under senga i tilfelle det kommer besøk. Fjerde lag: Kanskje ikke det grønne var så dumt likevel, bare kjedelig? Jeg tar fram en gulltusj og tegner et digert tre oppå det grønne, et slags Yggdrasil.
BlümchenJeg holder meg alltid unna mørke smug og lugubre strøk, og når det knirker i ei dør, er jeg like husredd som da jeg var ti. Og det til tross for at jeg som tiåring bestemte meg for at jeg skulle bli Norges svar på den uredde frøken Detektiv når jeg ble stor. Jeg skulle stadig oppdage mystiske hendelser, alltid være på rett sted til rett tid, forfølge smarte kriminelle og gjøre ungdomsopprør i form av banebrytende etterforskning, akkurat som den vakre og lynskarpe frøken Detektiv. Og i dag, snart 20 år seinere, skjønner jeg godt mine gamle resonnement. For her om dagen fant jeg igjen en av favorittene mine, «Detektiv Nancy Drew og hulens hemmelighet». Om 16 år gamle Nancy Drew med adresse River Heights, datter av selveste advokat Carson Drew. Med trofaste venninner og detektivassistenter: søskenbarna Bess Marvin og George Fayne.
BlümchenVenskap er som å tisse i buksa. Alle kan sjå det, men berre du kan kjenne varma. For noko svada. Vener er oppskrytt. I den eine augeblinken klappar dei deg på skuldra. Få sekund seinare skyt dei deg i kneet.
Kvarg Nikolai Svartaasen