Akkurat nå

Religion

Amøbe

Jeg hadde ingen religiøs oppvekst. Foreldra mine skulle dog absolutt døpe meg i den lokale kirka som så ut som en blanding av en bunker og et rådhus, men de var bare unge og uvitende. Jeg har tilgitt dem for det og straffer dem indirekte ved å vente med å skjenke dem noe barnebarn.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Akkurat nå

På sykehuset

De siste ukene har jeg tilbrakt mange, mange timer på sykehuset. Ikke på Ullevål, ikke på Riksen, ikke på St. Olavs, nei – men på Pittsburgh hospital. Ja, jeg ser på sykehusserien The Pitt. Her har jeg nå tilbrakt godt over 15 timer, cirka like lenge som statistene sitter i «chairs», altså på venteværelset. Benket i en annen verden, en syk verden, der alle problemer har en kur. Gid, om jeg bare var så heldig. Mitt problem er at jeg ikke får solgt leilighet, og verken antibiotika eller intubering kan helbrede meg fra stresset. The Pitt redder meg likevel, for hva er vel bedre enn et seriemaraton når livet er litt ekstra stress. Før jeg leverte bacheloroppgaven så jeg The Office. Da farmor døde, så jeg HBO-versjonen av Scener fra et ekteskap. Og nå er det altså The Pitt som berger meg. Å, onkel Amerika, takk for tv-tåka.

Millennial_sykehusgjenger

En ny høst

Jeg fikk forleden dag et bilde tilsendt: Et knall oransje Vadsø sett fra lufta. Mosegrodde sletter og lave bjørketrær i larmende gult, oransje og rødt. Et tydelig signal på at høsten er her igjen. Og mens forråtnelsen er i full blomst i nord, brister tredødens knopper i sør. Regn og grå himmel vinker farvel til grønne trekroner, som er i ferd med å bytte drakt. Høsten har tidligere vært min favorittårstid, høstbarn som jeg er. Det er noe med lukta av jord og råtne blader som treffer meg midt i hjertet. Og selv om det er fortsatt er fint, er det også noe som har endret seg: Jeg har fått fast jobb. Jobben i seg selv har ikke så mye med det å gjøre, jeg elsker å jobbe.

Millennial_høstbarn

I vente på oktober

Oktober er som mai: Det skjer noe hver helg. Jeg både gruer meg og gleder meg. Jeg gruer meg fordi det sosialt er full pupp, og kanskje til og med for mye av det gode. Det er så utrolig deilig å ligge inne og se på sildrende vannstrømmer på ruta. Gult lys inne, blå skumring ute. Madrassen er så myk og lapskausen så bløt. Hvorfor gå ut? Ut må jeg.

Millennial_oktoberbarn