Debatten om KI viser frem et interessant ideologisk landskap. På den ene siden; dommedagspredikanter med The Matrix-mareritt som mener denne utviklingen er i ferd med å endre verden slik vi kjenner den. På den andre siden: KI- entusiastene som mener det ikke går fort nok. Den kunstige intelligens kan løse alle våre problemer, fra klimakrisen via kreftgåten til evig liv. Det finnes selvsagt nyanserte perspektiver i mellomlandet, men ytterpunktene er interessante av to grunner. Først, fordi de er så artikulert at det er lettere å se hvilket ideologisk landskap de befinner seg i, men også fordi det er her driverne, og pengene, i feltet kan lokaliseres. For selv om de roper høyt på hver sin kant, nører de opp under akkurat samme fortelling: Kunstig intelligens vil endre alt.
Denne tekno-fikserte virkeligheten er del av et større ideologisk skifte, som kan knyttes til det dataviteren Timnit Gebri og filosofen Emile P. Torres nylig har kalt TESCREAL (Transhumanisme, Extropianisme, Singulatarianisme, Kosmisme, Rasjonalsime og Effektiv Altruisme). Det er et akronym som peker på ulike element i et økosystem som skaper de beste vekstvilkårene for ny teknologi, spesielt KI, hvor (i hvert fall) tre element er sentrale: ny fremtidsforståelse, ny rasjonalisme og en ny form for altruisme – «effektiv» altruisme. Dette innebærer, kort oppsummert, ekstrem langsiktighet og beregninger av «det gode» basert på kvantifiserbare effekter.
Nick Bostrom, direktør for The Future of Humanity Institute i Oxford har regnet ut at vi må prioritere å utvikle sikker KI, fremfor noe annet, fordi dette vil gi størst vekst i antall fremtidige liv og hindre en mulig eksistensiell risiko (som utslettelse av menneskeheten fra en ikke-vennlig KI). Antallet liv vi redder setter for eksempel nytten av fattigdomsreduserende tiltak fullstendig i skyggen. Det å ikke satse på KI er ifølge Bostrom «astronomisk sløseri». «Do the maths», sier Eliezer Yudkowsky, grunnlegger av ny-rasjonalistforumet Less Wrong. «Effektiv altruisme» handler nettopp om det, en slags effektiv, matematisk godhet. William MacAskill, filosofen fra Oxford som også grunnla organisasjonen for effektive altruister mener vi bare er i den spede begynnelse av menneskehetens historie og vi skylder den lange fremtidens generasjoner at vi også tenker på dem.
Den lange langsiktigheten skaper en slags forestilt verden, en virtuell verden, som blir grunnlaget for en ny type langsiktig politikk. Denne må ikke forveksles med den langsiktigheten vi vanligvis tenker på (de neste generasjonene for eksempel). Det handler om tusenvis av generasjoner frem i tid.
Den nye «langsiktighet-ismen» og den beregningsorienterte altruismen befinner seg på en helt annen tidsskala. Det operer i en slags hypervirkelighet. «Langsiktighet-ismen» har forresten også fått en norsk variant, i form at Senter for Langsiktig politikk. Det gjenstår å se hvor kraftig den nye hypervirkeligheten slår inn i norsk politikk.