I en bønnebok fra 1300-tallet dukker det på side 331 opp en stor og rød figur formet som en mandel. For et moderne menneske, som har vokst opp med seksualundervisning og plansjetegninger av kjønnsorganer, ligner den også påfallende på noe helt annet, men la oss holde oss til det mer nøytrale «mandel» så langt. For det øyet ser, varierer med tid og sted, og her skal det handle om det mennesker i middelalderen så.
Soldatens spyd
Beveger vi øyet rundt om på tegningen, får vi hint om hva dette skal forestille. Til venstre ser vi et spyd, et kors der det henger en tornekrone, en stang med en svamp og en hammer; til høyre er det blant annet tre nagler, en tang og en påle med et rep, der noen kan ha stått bundet mens de er blitt pisket – gjenstander som får oss til å tenke på Jesu lidelseshistorie.
Og ganske riktig: Teksten under tegningen er en bønn som skildrer lidelsene hans. I evangeliet etter Johannes, 19:33-34, står det om soldatene som tok ned Jesus og de to røverne som ble korsfestet sammen med ham: «Da de kom til Jesus, så de at han alt var død, og de knuste ikke hans bein. Men en av soldatene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann.»
Her er vi ved tegningen. «Mandelen» er Jesu blødende sår i siden. Blar vi litt forover i boka, kommer vi til en annen tegning der Jesus enda ikke er død, men henger på korset mens han peker mot såret med høyre pekefinger for å rette oppmerksomheten mot det. Under ham sitter et ektepar på kne med foldede hender og ser opp mot ham. En av dem er bokas eier.
Fødselskanalen
Hun het Jitka Lucemburská, og ble født inn i den tsjekkiske kongefamilien den 20. mai 1315. Hun giftet seg med Jean (Johan) den andre av Normandie som 17-åring. I 1349 døde hun av pesten, 34 år gammel, og derfor må bønneboka være laget en gang mellom da og giftermålet i 1332.
Jitka fødte hele ni barn i løpet av de sytten årene hun var gift, og mye blod og vann strømmet ut av hennes kropp også. Det er derfor ikke utenkelig at hun i bønnebokas illustrasjon kan ha sett en likhet mellom Jesu sår og sin egen vulva. Fra illustratørens side er nok likheten heller ikke tilfeldig – den går inn i en tradisjon som begynte over hundre år tidligere.
I en utgave av den franske «Bible Moralisée» fra 1179, er en illustrasjon hvor en person som symboliserer legemliggjørelsen av kirken kommer ut av Jesu sår, som dermed fungerer som en vagina. Symbolikken er klar: Kirken ble født som en følge av Jesu lidelser på korset.
Men å gi Jesus kvinnelige egenskaper, hadde munken Bernard av Clairvaux (1090–1153) gjort enda noen tiår tidligere: «Om du føler fristelsens stikk, sug ikke så mye av sårene som av brystene til den korsfestede. Han vil da være moren din, og du sønnen hans», skrev han til en som ba ham om råd. Bernard framstilte Jesus som en som ikke bare overskred døden, men også sitt eget kjønn, og det kan ha understreket helligheten hans ytterligere.
Jesu femininitet
Ved overgangen til 1300-tallet la stadig flere vekt på «følelsesladet fromhet», der en kroppslig innlevelse i Jesu lidelser var nøkkelen til frelse. Trenden vokste fram blant kristne mystikere. I stor grad ble den drevet av nonner som skildret visjonære og ekstatiske opplevelser med det hellige. De bygget videre på ideen om en fødende Jesus, og ga ham feminine kvaliteter med en fruktbar, åpen og nærende kropp. Katarina av Siena (1347–1380) var en av dem som beskrev en slik opplevelse:
«Dermed la han høyre hånd forsiktig på nakken hennes og trakk henne mot såret i siden. ‘Drikk, datter, fra min side’, sa han, ‘og ved den slurken skal sjelen din bli henrykt av en slik glede at kroppen din, som du for min skyld har fornektet, skal bli oversvømt av en overstrømmende godhet.’ Trukket mot ham på denne måten, presset hun leppene mot det hellige såret, og der slukket hun tørsten.»
I bønnebøker med illustrasjoner av det vulvalignende såret, som etter hvert ble ganske vanlige, er illustrasjonen ofte slitt fordi bokas eier har kysset og strøket den.
Giftig mensblod
De kvinnelige mystikernes tanke om en forbindelse mellom Jesu sår og blod, og deres eget som flyter under menstruasjon og fødsler, var ikke ukontroversiell. Den rådende holdningen var at alt annet blod enn det hellige var urent.
Det fjerde laterankonsilet i 1215 forbød geistlige å ha kontakt med noe annet blod enn det som tilhørte Kristus i nattverden. Pave Innocens III (1161–1216) mente menstruasjonsblod var så giftig at det kunne få «vingårder til å tørke ut, gress til å dø og trær til å miste frukten, og om hunder spiser det, blir de rabiate».
I boka «De secretis mulierum» – «Kvinners hemmeligheter» – skrevet en gang rundt år 1300 av en ukjent forfatter, står det at om en menstruerende kvinne klipper håret og graver det ned, vil det vokse opp slanger der. Barn som blir unnfanget mens kvinnen har menstruasjon, «har en tendens til å få epilepsi og bli spedalske fordi de menstruasjonsgreiene er ekstremt giftige».
Kvinner kan ha vektlagt Jesu lidelse og kropp som en inngang til det hellige fordi middelalderen forbandt dem med kropp, mens mennene sto for det åndelige. Mannen er kvinnens hode, skrev Paulus i det første brevet til korinterne, mens filosofen Thomas Aquinas (1225–1274) mente at menn var klokere enn kvinner og forutbestemt til intellektuelle sysler.
Kroppens pergament
Illustrasjonen av det vulvalignende såret skulle få enda en funksjon i tillegg til å bli meditert over i bønnebøker. I middelalderen var det ikke uvanlig at kvinner som skulle føde fikk hoftepartiet dekket av et langt pergament dekorert med bønner, navn på helgener og tegninger av det hellige. Hensikten var at de skulle beskytte kvinnen og sørge for en trygg fødsel.
Mange disse pergamentene er dekorert med såret/vulvaen. I en slik situasjon, der illustrasjonen var like i nærheten av en ekte vulva, må forbindelsen mellom de to ha vært ekstra tydelig. Kvinnen ga nytt liv, slik Jesus fødte både kirken og lovet at menneskene skulle våkne opp til et nytt liv etter døden.