Å lese Dordi Strøms andre roman, «Odel», føles litt som å ligge alene på loftet med feber, i grensen mellom drøm, feberfantasier og virkeligheten man aner i lydene av et avsondret fellesskap utenfor. Det er fantasiene til lille Liv som utgjør store deler av handlingen i «Odel». I fraværet av en mor hun beundrer, maner hun fram eventyr om en geskjeftig og sterk kvinne. Fantasiene glir over i mareritt, som i sin tur glir over i virkelighet, som igjen glir over i erindring.
Realismen oppløses i Dordi Strøms febrile, sanselige roman.
Der hunden er begravet
