DebattDigitalisering

En minister for tekno­logi­op­ti­mister

Maja van der Velden (Professor, Universitetet i Oslo) og Henrik Skaug Sætra (Førsteamanuensis og leder av Det digitale samfunn, Høgskolen i Østfold)
ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS

Det er problemer i riket, ifølge Aksel Braanen Sterri og Inga Strümke i Aftenposten 17. september. Løsningen på nær sagt alle våre politiske og sosiale problemer har nemlig kommet, men vi har ingen minister som med sterk og stødig hånd kan implementere den. Teknologien heter kunstig intelligens (KI). Vi kan få bedre medisin og helsetjenester. Bedre investorer som tjener mer penger på sine investeringer. Bedre muligheter for å erstatte menneskelige innholdsprodusenter med Dall-E og ChatGPT. Vi kan også fikse utdanningssystemet og gi alle elever tilpasset – og helt sikkert veldig god – opplæring med KI. Så å si alle offentlige tjenester kan effektiviseres og byråkratiet reduseres. Effektiv KI for ineffektive menneskelige byråkrater. Til og med demokratiet vårt kan fikses – om ikke med KI, så med annen teknologi.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Musikk

Jeg hater jazz

I hate Jazz var tittelen på et upublisert essay fra 1963 av den legendariske bebop-trommeslageren og borgerrettighetsaktivisten Max Roach (1924–2007). Den provoserende tittelen var en hyllest til musikken, men en kritikk av ordet og begrepet «jazz». Roach argumenterte for at ordet «jazz» hadde blitt synonymt med «utnyttelse av sorte musikere». Han mente at det nedlatende og hvite musikketablissementet, brukte merkelappen til å begrense musikken og ignorere dens dype, afroamerikanske røtter. Roach refererte heller til «jazz» som: «the social music», «the music», eller «black classical music». Han så på sin kunstform, jazzen, som en direkte videreføring av en rik og mangfoldig kulturarv, og brukte den aktivt i kampen for borgerrettigheter og sosial rettferdighet. I en senere artikkel fra 1972, «What jazz means to me», utdyper han hva man bør kjenne til og forstå i disse tradisjonene: hvordan de læres, utøves og bærer mening.

Bjørn Alterhaug
Shada-saken

Lars Gules tro

La oss anta at Lars Gule har rett i det han skriver 4. juni: VG og Faktisk.no har gjennom sin grundige reportasje motbevist alle påstander om hva som har skjedd i Shada-saken. La oss også anta at han har rett i at «mye erfaring» forteller oss at vi har «gode grunner» til å ha tillit til offentlige etater i Norge. Da gjenstår likevel Gules påstand om at feil begått i de samme offentlige etatene vil bli avslørt av varsling. Hvis man blar om i den samme avisa Gule har fått sin kommentar på trykk i, ser vi at en leder i Forsvars­materiell fikk sparken fordi hen varslet. Dette inngår i et mønster i institusjonene våre.

Lars Audun Bråten
Litteratur

Menneske vs. maskin

Hva skal vi med litteraturkritikken? Avsløre KI-bruk, blant annet, som NRKs anmelder gjorde i sin anmeldelse av boka «Lise vs. Gianni» denne uka. Hvorfor nevner ingen medier, Klassekampen inkludert, navnet på det vaskeekte mennesket Jonas Hansen Meyer, frilansanmelderen som oppdaget flausen? Saken har skapt furore i mediene, men skal vi være på barrikadene mot KI i forlagene, må vi synliggjøre hvorfor menneskelige kompetanse og kritikere trengs. Det var mennesket Jonas som fant feilen, ikke mediemaskinen NRK.

Elin Kittelsen