DebattDigitalisering

En minister for tekno­logi­op­ti­mister

Maja van der Velden (Professor, Universitetet i Oslo) og Henrik Skaug Sætra (Førsteamanuensis og leder av Det digitale samfunn, Høgskolen i Østfold)
ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS

Det er problemer i riket, ifølge Aksel Braanen Sterri og Inga Strümke i Aftenposten 17. september. Løsningen på nær sagt alle våre politiske og sosiale problemer har nemlig kommet, men vi har ingen minister som med sterk og stødig hånd kan implementere den. Teknologien heter kunstig intelligens (KI). Vi kan få bedre medisin og helsetjenester. Bedre investorer som tjener mer penger på sine investeringer. Bedre muligheter for å erstatte menneskelige innholdsprodusenter med Dall-E og ChatGPT. Vi kan også fikse utdanningssystemet og gi alle elever tilpasset – og helt sikkert veldig god – opplæring med KI. Så å si alle offentlige tjenester kan effektiviseres og byråkratiet reduseres. Effektiv KI for ineffektive menneskelige byråkrater. Til og med demokratiet vårt kan fikses – om ikke med KI, så med annen teknologi.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Terrorangrep

Hvordan gjenkjenne antise­mit­tisme – og hvordan ta problemet på alvor

Kjetil Braut Simonsen
Kjønn

Om å puste med magen

Karoline Skarstein skriver i Klassekampen at transpersoner har like mye rett til å bli ivaretatt og respektert i møte med offentlige tjenester som alle andre. Som lærer er jeg hjertens enig. Min profesjon er spesialtrenet til å «se» alle elever med de egenskaper, utfordringer og behov den enkelte måtte ha – hele tiden. Det gjelder også de målgruppene med kjønnsutfordringer som Bufdir bekymrer seg for og vil følge opp med en egen veileder. Direktoratets anbefalinger er egentlig overflødige og ganske nedlatende. Sikkert godt ment, men de kan lett leses som en undervurdering av en hel yrkesgruppe. Det kan også ligge i forslaget en oppfatning av at barn med kjønnsinkongruens trenger å bli sett og tilgodesett mer enn andre elever.

Jan Øvensen
Skole

Metode­frihet handler om valg, ikke skjerm

I Klassekampen 12. desember tegner Bendik Wold et levende bilde av lærerens metodefrihet slik den kan se ut når profesjonelt skjønn faktisk får rom. Nettopp derfor er det problematisk når han i samme innlegg hevder at Utdanningsforbundet forsvarer «å dytte enda mer skjerm på seks- og sjuåringer», og knytter dette direkte til begrepet metodefrihet. Dette er så grovt at det nærmer seg det usaklige. Når Wold spør om metodefrihet i dag i praksis handler om mer skjerm for de yngste, er svaret nei. Utdanningsforbundet mener tvert imot at det er klokt å være varsomme med digitale verktøy i begynneropplæringen. Det avgjørende er likevel ikke om slike verktøy brukes, men hvorfor, hvordan og i hvilke situasjoner.

Thom Jambak