DebattDigitalisering

En minister for tekno­logi­op­ti­mister

Maja van der Velden (Professor, Universitetet i Oslo) og Henrik Skaug Sætra (Førsteamanuensis og leder av Det digitale samfunn, Høgskolen i Østfold)
ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS

Det er problemer i riket, ifølge Aksel Braanen Sterri og Inga Strümke i Aftenposten 17. september. Løsningen på nær sagt alle våre politiske og sosiale problemer har nemlig kommet, men vi har ingen minister som med sterk og stødig hånd kan implementere den. Teknologien heter kunstig intelligens (KI). Vi kan få bedre medisin og helsetjenester. Bedre investorer som tjener mer penger på sine investeringer. Bedre muligheter for å erstatte menneskelige innholdsprodusenter med Dall-E og ChatGPT. Vi kan også fikse utdanningssystemet og gi alle elever tilpasset – og helt sikkert veldig god – opplæring med KI. Så å si alle offentlige tjenester kan effektiviseres og byråkratiet reduseres. Effektiv KI for ineffektive menneskelige byråkrater. Til og med demokratiet vårt kan fikses – om ikke med KI, så med annen teknologi.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Sexkjøpsloven

Å svekke sexkjøps­loven er feil svar

Takk til Julie E. Stuestøl fra MDG som 28. mars setter ord på den usikkerheten som mange politisk engasjerte kjenner om hvorvidt sexkjøpsloven virker slik den burde. Hun ønsker også å bli opplyst om hvorfor Kvinnegruppa Ottar mener at sexkjøpsloven bør styrkes og hva det vil bety i praksis. Hva sier faktisk kunnskapen? Evalueringen av sexkjøpsloven som ble utført i 2014 viste at loven hadde redusert prostitusjonen i Norge med 20–25 prosent, sammenlignet med land uten tilsvarende lovgivning. Etterspørselen hadde gått ned, holdningene til sexkjøp ble mer negative, og Norge ble mindre attraktivt for menneskehandel. Dette er ikke småting – det er kjernen i hvorfor loven ble innført. Prostitusjon er tett knyttet til økonomisk ulikhet, migrasjon og sårbarhet.

Ane Stø
Lønnsoppgjør

Frontfaget som tak

Frontfagsmodellen ble skapt for å sikre ansvarlige lønnsoppgjør og bevare norsk konkurransekraft. For mange av oss som jobber i lavlønnsbransjer har modellen i praksis utviklet seg til noe annet. Normen oppleves ikke lenger som en rettesnor, men som et absolutt tak. Når rammen behandles som en ufravikelig grense, forsvinner handlingsrommet for å løfte bransjer ut av lavlønn. Resultatet er at lønna sakker akterut ­sammenliknet med både industriarbeiderlønn og medianlønn. Et enkelt eksempel illustrerer skjevheten. Fem prosent av 500.000 kroner er noe helt annet enn fem prosent av 650.000 kroner. Konsekvensene er tydelige.

Vegard Tillerflaten og Jan Erik Aukan
Dyrtid

Finans­de­par­te­mentet og forde­lings­po­li­tikken

Departementet, ved statssekretær Ellen Reitan (30. mars), er mot lavere matmoms og hevder at redusert skatt på arbeid virker bedre mot dyrtida. Særlig ved at det kan ordnes så bare de med lav lønn kan få dette skattelettet. Det er påfallende at Reitan ikke har noe å tilby trygdede, arbeidsledige, og eldre med de laveste pensjonene. Arbeiderpartiet ser ut til å ha en idé om at de fleste trygdede kommer i arbeid hvis man bare tar pengene fra dem. Det sies ikke rett ut, men gang på gang stritter partiet imot å øke de minste trygdene, så alle kan komme ut av fattigdom. Og nå, ved at lavere skatt på arbeidskal være vinneroppskriften mot dyrtida.

Bjørn Tore Egeberg