Det sies at når en general returnerte til det gamle Roma etter et slag, ble han fulgt av en slave under hele seiersprosesjonen. Mens gatene var fylt av folk som hyllet generalen, var det slavens oppgave å minne ham på at triumfen ikke ville vare for alltid. Memento mori, hvisket slaven om og om igjen i generalens øre: Husk at du skal dø.
Selv om de fleste i dag har hørt dette latinske uttrykket og vet hva det betyr – tenker vi egentlig noe særlig på døden? Eller skyver vi alle tanker om den lengst mulig unna? Døden blir ofte referert til som vår tids store tabu – henvist til lukkede rom som sykehus og institusjoner, så langt unna hverdagen vår som mulig. Men faktum er at rundt 42.000 mennesker i Norge dør hvert år, noe som betyr at minst en halv million av oss er pårørende årlig. Tap av venner og familie – brått eller gjennom alvorlig sykdom – er noe alle mennesker opplever på ulike tidspunkt. Ofte blir vi preget av disse opplevelsene resten av livet. Så hvorfor snakker vi ikke mer om døden? Hvorfor skaper vi ikke rom hvor det er lov å kjenne på tristhet, redsel og savn – men også de morsomme og fine minnene som er bittersøte å tenke på?
Dette må ha vært spørsmålene scenekunstnerne i kompaniet Feil Teater stilte seg da de gikk igang med forestillingen «Husk at du skal dø» . Forestillingen er basert på en rekke intervjuer gjort med helt vanlige mennesker, hvor hver og en har fått i oppgave å dele sine personlige erfaringer med døden. Visningene finner sted i en leilighet i Toftes gate 56 F på Grünerløkka i Oslo, hvor publikum geleides opp trappa, inn i gangen og videre inn i en stue uten møbler, med stoler å sitte på langs veggene.
Lyssettingen skaper en lun og intim atmosfære, og i et hjørne sitter en musiker med diverse instrumenter. Vi blir budt et glass øl, vin eller kaffe, og under serveringen etableres en uformell stemning med småprat og musikk i bakgrunnen, litt som begynnelsen av en fest hvor man ikke kjenner så mange.
Forestillingen starter ved at en båndopptager plasseres midt på stuegulvet, og to skuespillere (Eirin Schou Fævelen og Vilde Johannessen) setter seg på gulvet på hver sin side. Vi forstår raskt at dette skal forestille en intervjusituasjon, og snart skjønner vi også at historien Schou Fævelen forteller, ikke er hennes egen, men historien til en av intervjuobjektene. For dette er fortellerteater hvor de tre skuespillerne (Sebastian Skytterud Myers er den tredje) fungerer som formidlere av mange helt ulike historier i løpet av kvelden. Alle fortelles fra et jeg-perspektiv, og skuespillerne går dermed inn og ut av ulike «roller», men stort sett uten å karakterspille. Formidlingen er avdempet, nær og liketil.
Historiene er både morsomme og triste på samme tid, som den aller første – om tapet av hunden Bart. Andre historier er vemodige, noen rare, og noen forferdelig såre, men alle handler de om døden. Det er fortellingen om Anette, som døde like etter at hun som dødssyk ville reise til New York – det viktigste punktet på bucketlista. Om «Arnstein fra kommunen», som mener å vite veldig godt hvordan man bør møte mennesker i sorg, og som kurser publikum i bruk av ordet «kondolerer». Det er historien om en ung gutt som leser eksistensfilosofi og sliter med suicidale tanker, og om datteren som ser moren sin bli en annen lenge før døden kommer.
Etter hvert hentes publikum inn til kjøkkenet, hvor noen får sitte på kjøkkenbenken, andre på stoler, og enkelte står langs veggene. Her blir vi servert nybakt sjokoladekake, mens en av skuespillerne åpner en liten boks og leser brevet hun skrev som barn til bestemoren som nettopp hadde dødd. Og det er da det skjer noe merkelig med denne anmelderen. Tydelige bilder av min egen bestemor dukker plutselig opp i hodet mitt, helt konkrete bilder fra ulike situasjoner. Det er så jeg kan kjenne hvordan hun luktet, huske stemmen hennes og ikke minst den dagen hun døde.
For «Husk at du skal dø» er en forestilling som vil oppleves forskjellig for hver eneste publikummer. Historien om hunden vil treffe publikummeren som selv har mistet et elsket kjæledyr. Historien om venninnen vil treffe de som selv har mistet en venn. Derfor er denne forestillingen en modig forestilling: Man vet ikke hvilke erfaringer publikum selv tar med seg inn i rommet. Ikke minst tror jeg publikum selv kan bli overrasket over hvor sterke følelser det er som strømmer på. Forestillingen kunne derfor gått ganske galt, var det ikke for at Feil Teater har gjort veldig mye riktig.
Den avvæpnende og trygge atmosfæren som skapes i starten, står helt sentralt. Dette er et liketil, sympatisk og genuint format med kort vei fra sorg til latter. Som når en kiste bæres inn, den ene skuespilleren tar plass oppi og spiller rollen som en svært meningssterk og døende mor, som planlegger sin egen begravelse ned til minste detalj – men altså allerede ligger klar i kista med hendene foldet på brystet. «Husk at du skal dø» er rett og slett en befriende teateropplevelse.
Når jeg går ned trappene etter forestillingen, kjenner jeg meg underlig oppløftet. Å huske at man skal dø gjør jo at man husker at man skal leve. Og det, ja, det er verdt å huske på.