Frode Grytten
Den dagen Nils Vik døde
Roman
Forlaget Oktober 2023, 180 sider
Kan man fortsatt kalle Frode Gryttens fortellerstil «nøktern og usentimental», slik Per Thomas Andersen gjør i «Norsk litteraturhistorie» (2012)? I møte med «Den dagen Nils Vik døde» er jeg usikker, særlig fordi synsvinkelen tilhører en eldre mann som ser seg tilbake. Skulle ikke en slik dag gi rom for store følelser? Det sentimentale, i betydningen overdrevent følsomme, har lenge vært noe den beste litteraturen unngår. Er følsomheten i Gryttens roman godt avstemt?
Stilen er i alle fall nøktern. Båtføreren Nils er det man kunne kalle mett av dage. Idet romanen begynner, en regnfull dag i november, tar han farvel med huset ved fjorden, der han har bodd hele livet, først med foreldrene og en bror, siden med kone og to barn. Marta, livsledsageren, er død. De voksne døtrene har flyttet til byen. Ifølge den anonyme fortelleren har båtføreren bestemt seg for å dø. Han legger igjen beskjed til døtrene om at han har reist og ikke kommer tilbake.
Spor av tid, av samlivet med Marta, fins i hele huset. Ett spor opplever Nils som for privat. Han drar madrassen ut fra soverommet, ned trappa og legger den i grusen utenfor, heller parafin over og tenner på. Fortelleren følger ham på reisen med den gamle trebåten ut fjorden, gjennom dagen, inn og ut av en slags dagdrømmer der den døde hunden Luna, en rekke familiemedlemmer og tidligere passasjerer fører samtaler med ham, over grensa mellom liv og død. Nils’ dagsreise på fjorden binder de mange små fortellingene sammen. Romanen utgjør en kollektiv livshistorie knyttet til hans virke. Enkelte partier er bygget på Nils’ loggbok, der han har ført inn notater om været, om små og store hendelser i båten. Romanen reflekterer fint over arbeidet, godt sjømannskap, beherskelse av naturkreftene – til og med i nydelig språklig lek med kråkers kauking.
Lesere av Gryttens tidligere bøker vil dra kjensel på en episodisk, konseptuell form som har preget flere av bøkene, enten han kaller dem romaner, som «Bikubesong», eller noveller, som «Popsongar» og «Rom ved havet, rom i byen», tre av Gryttens beste. Som novellist har Grytten stor spennvidde, men det fragmentariske, som preger mange norske romaner for tida, kan drives for langt. Når Grytten lar en del av kapitlene få noe jeg opplever som brå avslutninger, skaper han fallhøyde for romanen som helstøpt komposisjon. Flere av episodene kunne åpenbart vært utviklet til lengre historier, som når den gifte kvinnen Aud Haver ber enkemannen Nils ut på middag. Hun lar ham vente mens hun snakker lenge med sin mann, men deretter tar måltidet av, kunne man si, med et voldsomt følelsesutbrudd hos Nils. Aud lener seg over bordet og legger hånden sin over hans. Hun ber ham fortelle om kona Marta, før den lille fortellingen brått er slutt.
Grytten oppgir gjerne referanser og inspirasjonskilder bak i bøkene. Høstens roman er skrevet «i dialog» med hele 27 navn. Ved siden av kjente norske forfattere som Brit Bildøen og Lars Amund Vaage, inneholder lista en rekke forfattere fra britisk, irsk og amerikansk litteratur, samt en filmskaper som Guiseppe Tornatore. Noen mangler også, som jeg skal komme tilbake til.
«Motsetningene skaper romanens spenninger. Likevel er ikke alle historiene like interessante.»
Sidesporet med Aud Haver peker mot at romanen har kjærlighet mellom mann og kvinne som omdreiningspunkt, i likhet med mange av Gryttens tidligere bøker. Mest sentral er uten tvil kona Marta, død etter to hjerneslag. Minnene og de gjenskapte scenene fra Nils’ båtturer over fjorden kretser om henne og andre mer eller mindre krevende kvinner. Nils selv stiller få krav, men folk rundt ham har gjort det. Motsetningene skaper romanens spenninger. Likevel er ikke alle historiene like interessante. Noen av dem må man kanskje ha lest eller sett flere av de 27 navnenes verker for å få best utbytte av.
Romanens sans for det hverdagslige, dens dialog med norsk virkelighet kan også drives for langt, som når Nils forsvarer seg mot en tidlig variant av kanselleringskultur. Marta var mer politisk radikal enn sin mann. En 1. mai tok hun med døtrene i paroler mot USAs krigføring i Vietnam. Nils ble assosiert med familien og mistet oppdrag hos gamlepresten – ut fra prestens «heilskapsvurdering». Ordføreren, lensmannen og Høyres lokallag fulgte etter. Historien er morsom, men punkteres i mine øyne av at Nils får hevn – med litt for opplagt bruk av speilvirkninger. De andre båtførerne ved fjorden solidariserer seg med ham og nekter hele øvrigheten skyss. Presten står uten skyss til gudstjenestene. Når han til slutt kommer krypende, sier Nils at han ikke kan gå tilbake til den gamle avtalen – «etter ei heilskapsvurdering». Slike litt for opplagte referanser til kjente fraser som brukes nå, femti år seinere, trekker nivået ned. Språket og emosjonene er ikke perfekt avstemt.
Likevel er dette mindre innvendinger mot en roman som holder godt Grytten-nivå. Det gjør den også ved å la Marta sykle på vannet, en magisk realisme man forbinder med Dag Solstads roman om gymnaslærer Pedersen. I tillegg har stemningen omkring Nils avsluttende ferd ut fjorden, «mørket med dette lyset i seg», såpass klare referanser til Jon Fosses romaner at hans og Solstads navn kunne vært føyd til lista bak i boka. At Grytten, i likhet med Solstad og Fosses seinere romaner, lar hovedpersonen føre samtaler med de døde, er et tegn i tida. Martin Luther avskaffet katolsk helgendyrkelse; protestantismen utgjorde i fem hundre år et stengsel mot samtaler med de døde. Nå finner noe annet veien inn i norsk litteratur, en ny type åpenhet, en grenseoverskridelse som neppe kan reduseres til samtaler med katolske helgener.