Kan man fortsatt kalle Frode Gryttens fortellerstil «nøktern og usentimental», slik Per Thomas Andersen gjør i «Norsk litteraturhistorie» (2012)? I møte med «Den dagen Nils Vik døde» er jeg usikker, særlig fordi synsvinkelen tilhører en eldre mann som ser seg tilbake. Skulle ikke en slik dag gi rom for store følelser? Det sentimentale, i betydningen overdrevent følsomme, har lenge vært noe den beste litteraturen unngår. Er følsomheten i Gryttens roman godt avstemt?
Frode Gryttens roman peker mot en ny type grenseoverskridelse som er på vei inn i norsk litteratur.
Spor av tid
