Egentlig var han en litt fordrukken lektor i 50-årsalderen, men i det siste har romanpersonen Elias Rukla, den litt stillferdige norsklektoren som en dag går ut av sitt gode skinn i Dag Solstads roman «Genanse og verdighet» fra 1994, trådt fram med et annet oppdrag, ja, nærmest med et mandat. I vår skravlete, påloggede, ukonsentrerte tid, er Elias Rukla en overraskende veiviser, som de siste ukene er trukket fram både i en mye delt kronikk og en ny bok.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
