Det er aldri for sent å få en lykkelig barndom. Uttrykket kommer meg i hu mens jeg leser romandebutant Nhu Dieps «Ild, tenner, vann, tunge». Den angivelig selvbiografiske romanen skildrer en oppvekst i Norge, i en familie med elleve søsken. Moren og faren er vietnamesere av kinesisk herkomst, som egenhendig jobbet seg til en mektig og respektert posisjon i hjemlandet: «Mursteinbedrift, jernvarebutikk, dagligvareforretning, strømselskap, apotek […]. De ble kalt for de rike kineserne i Phú Phong, med et stort nettverk og tette bånd til høytstående generaler og offiserer i hele provinsen.»
Da kommunistene vinner krigen, mister paret alt. I 1978 tar de barna med på en overfylt fiskebåt med kurs for Hongkong. Bokas forteller, N, er åtte måneder. Båten strander, de reddes tilfeldig av et norsk tankskip og får etter hvert komme til Norge. Foreldrene må starte på nytt, på bunnen av alle hierarkier. Moren vasker gulv og toaletter på en skole, faren garver skinn på en fabrikk.
Siden følger en sjokkartet lesning om barneflokkens kår i det nye hjemlandet. I det den voksne N forklarer som et forsøk på å ikke «miste» barna til norsk kultur, utøver foreldrene årelang fysisk og psykisk vold. Moren kjefter og gråter mens hun slår med stokker: «På siden, på ryggen, på rumpen, på bena, helt til huden brant og vablene dukket opp». Faren kunne «holde en bensinkanne i den ene hånden, en fyrstikk i den andre, og true med å brenne ned hele huset. Eller han kunne skremme med at han skulle kjøre rett inn i et tre eller en fjellvegg når vi satt i bilen, for å ta livet av oss.»
Familiehistorien, flukten, barndommen i Norge og foreldrenes tortur, er intens lesning, nesten så en må holde pusten. Prosaen er fortettet og likefrem, refererende, nesten oppramsende; språklig sett ikke langt fra en virkelig biografi. Samtidig skaper hoppene i kronologi, blandingen av dagboksnotater, poetiske partier og samtaler mellom søsknene, en åpen, tekstlig hybrid. Alle personer omtales kun ved en bokstav eller et kallenavn, det er åpenbart ikke meningen å lage tredimensjonale portretter av noen og tidvis skaper det avstand. Men på sitt beste gir det følelsen av en slags kollektiv vitnesbyrdlitteratur.
De tydelige båndene til virkeligheten er en stor del av grunnen til at boka gjør inntrykk, så spørsmålet er kanskje om Dieps fortelling tjener på at romanformen er valgt framfor en litterær sakprosa? I en bok om nær familiehistorie må nærheten til virkeligheten innebære en balansegang over en avgrunn av følelser og konflikter, og her gir nettopp romanformen en smidighet og en frihet. Om gevinsten ikke primært vises i «det litterære», er sjangervalget kanskje avgjørende for i det hele tatt å kunne skrive historien.
Andre del av boka kommer med et brudd, og det antydes at det virkelige bokmanuskriptet egentlig var ferdig, idet et uventet dødsfall snur familiens liv på hodet. Historien må skrives på nytt. Hendelsen fører familiemedlemmene nærmere hverandre og N sitt blikk på foreldrene endrer seg, smerten viker for forsoning, kjærlig takknemlighet og verdsetting av den vietnamesiske arven. Dette siste får et kulinarisk uttrykk gjennom detaljerte beskrivelser av vietnamesiske måltider.
N er bevisst at forsoningen kan framstå ufattelig. Som når hun beskriver det å kikke oppi poser med mat moren har prakket på henne, og ta inn over seg «den bunnløse kjærligheten som ingen utenfor noen gang vil forstå.»
I sorgen blir maten fra hjemlandet et forsonende kjærlighetsspråk. Der verken handlinger eller ord strekker til, skaper retter og måltider en bru mellom generasjonene. Og det bringer meg over på en annen aktuell bok, Nadia Ansars «Min skam» der hun forteller om sin oppvekst, også under vanskelige kår. Ansar antyder liknende egenskaper ved mat : I voksen alder møter hun ikke foreldrene ofte, men de «lager fortsatt den aller beste pakistanske maten jeg vet om. […] Som voksen klarer jeg å ta imot deres måte å vise meg omsorg på. For nå vet jeg at mat og handlinger er ekte kjærlighet».
Både Diep og Ansars bok handler om barn av innvandrerfamilier som sviktes eller forsømmes av foreldre som ikke makter å forene det gamle livet med det nye. Og i kjernen av begge bøkene finner vi barnets forsøk på å tilgi foreldre som verken forstår eller ber om tilgivelse.
For meg framstår umiddelbart volden barna utsettes for i Dieps bok, som utilgivelig. Da blir også den relativt plutselige, forsonende holdningen nettopp uforståelig; er det mulig å tilgi denne mishandlingen, uten at det innebærer en viss fornektelse? Hvordan kan barnet så til de grader komme sine foreldre i møte, samtidig som de ikke viser anger eller forståelse for at de drev barnet til å ville begå selvmord som 14-åring? Er det det forsømte barnets ansvar å skape den lykkelige barndommen?
Psykologen Nadia Ansar stiller seg liknende spørsmål om hvorvidt en kan tilgi en som ikke angrer. Og: «Kan man akseptere en unnskyldning man aldri har fått?» Nadia Ansars betraktninger rundt dette gir en ekstra klangbunn til Dieps bok, utdyper emosjonelt og psykologifaglig der Diep i hovedsak antyder og tegner omriss.
For å hjelpe seg selv , setter Ansar seg i foreldrenes sted og gir «barnet i meg de ordene jeg hadde behøvd å høre.» Opplevelsen er umiddelbart lindrende: «omsorgen jeg trengte å få, var noe jeg som voksen kunne gi til meg selv».
Alle sår kan kanskje ikke heles, men et godt måltid kan varme og en liten gest kan bety mye. I Dieps oppvekstskildring ligger erfaringer som er verdt å få med seg.
Og kraften som ligger i det å kunne rekke ut en hånd til barnet i seg – den blir jeg gående og grunne på.