Inti-Illimani var sentrale i la nueva canción chilena på 60- og 70-tallet – en musikalsk og politisk bevegelse, tilknyttet Unidad Popular (Salvador Allendes venstrepartikoalisjon) – med navn som Victor Jara og Isabel Parra. Hvilke spor fra bevegelsen fins i dag?
– Den var jo revolusjonerende på seksti- og syttitallet. På samme måte som Violeta Parra, var la nueva canción chilena med på å forandre ideen av det vi kjenner som folkloristisk musikk. LNC begynte også å virkelig inkorporere mennesket – med alle sine problemer og utfordringer – i sangtekstene. Ikke bare i det vi kjenner som protestsanger eller politiske låter, men i hvordan man strukturerte låttekstene.
Jeg tror dette gjør at la nueva canción transcenderer sin egen tid. Selv om den ikke er et samtidsfenomen den dag i dag, hører vi ekko av bevegelsen, små referanser og sitater fra artister fra denne perioden.
Da militærkuppet i Chile skjedde 11. september 1973, var dere i bandet på turné – starten på 16 år i eksil. Hvordan opplevde du dagen?
– Det var voldsomt dramatisk, det endret jo landet vårt totalt. Sjølve dagen var et stort kaos, vi var i Roma da det skjedde – men veldig fort fikk vi føle italienernes solidaritet med oss. De åpnet armene og dørene og ville gjerne ha oss boende i Italia så lenge vi hadde behov for det.
Låten «Venceremos» («Vi skal vinne»), som dere spilte inn, var mer eller mindre hymnen til den chilenske venstresiden. Hvordan ser du på sangen nå?
– Den har jo visse romantiske trekk, som mange slike kampsanger, hehe. Hvis vi hører den i dag, blir vi umiddelbart transportert tilbake til den politiske realiteten da. I dag ser jo ting ganske annerledes ut i Chile, og Unidad Popular fins ikke lenger heller, så å synge «Venceremos» nå er ikke særlig relevant – unntatt i kraft av at det er en vakker sang i seg selv. Men om man skal lage en ny politisk hymne nå, er det andre problemstillinger som må tas med: antirasisme, toleranse for seksuell identitet … helt andre ting enn det vi kjempet for den gangen. Og den politiske og sosiale klassekampen har forflyttet seg til å bli, ja, en kamp om overlevelse. Å unngå å ødelegge jorden vi bor på.
En amerikansk journalist som var på en Inti-Illimani-konsert i Italia, kalte musikken deres «fantasi-folk-lore» fordi dere lagde «en type folk-lore som lette etter et hjemland». Det er en interessant observasjon. Hvordan har livet i eksil påvirket musikken?
– Det forandret ganske mange aspekter ved det kunstneriske og musikalske arbeidet vårt. På platen «Palimpsesto» i 1980 dukket det opp noen kuriøse melodier, for å si det sånn. Det var en søken som startet spontant, men jeg ble gradvis klar over hvordan tilhørigheten vår endret seg fra et spesielt land, fedrelandet, til et slags rom eller sted uten grenser: eksiltilværelsen. Vi gikk fra å kjempe med «Venceremos», kjempe for et land – eller snarere idealbildet av et land som til slutt viste seg å være umulig å oppnå – til å leve i en helt annen virkelighet. Denne journalisten formulerte det veldig godt: Musikken vår forvandlet seg til en musikk med uklare, slørete røtter. Fedrelandet vårt ble til et utopisk fedreland, og vi lagde musikk om denne drømmen om et land, som vi ikke visste om kom til å bli ekte.
Det er gått 56 år siden Inti-Illimani ble startet, og 50 år siden militærkuppet. Som du sier: Chile ser veldig annerledes ut i 2023. Hva vil du si rollen deres er i dag?
– Veldig lik den rollen vi hadde for 50 år siden. Hvilken rolle spiller egentlig musikken og poesien? De er på en måte fenomener som lever utenfor tid og rom. Og grunnstammen i sangene våre er fortsatt den samme. Det er litt morsomt, for da vi startet, hadde vi ingen plan, bare selve gleden i å spille og synge – og, vel, gjøre låtene våre tilgjengelige for de edle kampene som ble kjempet. Men noe i musikken vår virker å transcendere tiden og omveltningene som har funnet sted, den er ikke nødvendigvis knyttet til et bestemt tiår. I stedet blir musikken et sted folk kan søke trøst.