Dagboka

Satser

Ole Magnus Rapp

Sommeren 1972 var det to lærere på Lovund i Nordland som ville prøve noe nytt. De fikk tak i 1200 laksesmolt fra Trøndelag, kun noen få av dem overlevde, men et oppdrettseventyr kom i gang. En av lærerne, Steinar Olaisen, fikk med seg gode folk og bygde opp det som i dag heter Nova Sea, der datteren Aino Olaisen nå er styreleder i og majoritetseier. I forrige uke slapp hun nyheten som blant annet Lurøy kommune jubler over: De henter planene for nytt lakseslakteri ut av fryseboksen og investerer to milliarder på oppdrettsøya Lovund.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Gutane

Etter at Amrit Kaur gjekk av som leiar av Raud ungdom førre veke, er alle ungdomspartileiarane unge menn. Det fell saman med at folket akkurat har valt eit Storting der 12 av dei 169 representantane er menn i alderen 20 til 29 år. Til samanlikning finst det ikkje ei einaste kvinne over 65 på Stortinget, sjølv om det er ei større gruppe i folket enn menn under 30 år. Når ein ser ungdomspartileiardebatten frå Arendalsuka i år, er det som om fjernsynsskjermen dirrar av maskulin energi. Dei er litt høglydte, men eg tykkjer dei er flinke og. At vi må lytte til unge menn har vorte eit slags mantra i samfunnsdebatten, og no har vi ikkje noko anna val. Førre gong alle ungdomspartileiarane var menn var i 1992. Då vart Trond Giske vald til leiar av AUF, og saman med Unge Høgre-leiar Jan Tore Sanner leia han an eit koppel av unge menn som, kledde i dressar med romsleg passform, skulle ta partia inn i den nye tida etter murens fall. Eg er oppvaksen på nittitalet, men eg er ein stor motstandar av heile tiåret. Dette var ikkje berre perioden då ideologiane mista si kraft.

Aleksander Åsnes

Syn

Noe av det kjekke med å jobbe i en ganske stor avis med betydelig takhøyde internt er at det tiltrekker seg ulike perspektiver. Dermed kan jeg oppleve å få egne ideer utfordret på jevnlig basis og må tenke gjennom ting flere ganger. For eksempel fins det folk på nabokontoret som har et mer … optimistisk syn på verden enn undertegnede. Min kollega Aleksander skrev i gårsdagens avis i denne spalta om hvorfor han ikke er redd for at det kan bli borgerkrig i USA. Han pekte på at det hadde vært betydelig mer uro i landet over dammen på 1960-tallet, med både flere politiske drap og flere opptøyer, enn i dag, og at det hadde jo etter hvert roet seg og ikke endt i et borgerkrigsragnarok. Det har han jo rett i. Men det går an å se den historien fra et litt annet perspektiv også. For eksempel var det jo slik at på 1960-tallet drev det amerikanske statsapparatet aktive kampanjer for undertrykking av politisk opposisjon gjennom overvåking, infiltrering, desinformasjon og direkte voldsbruk, inkludert drap.

Pål Hellesnes

Borgarkrig

Då eg vakna i går, stod det «– Det kan bli borgarkrig» på framsida av VG. Det var det brutale drapet på konservative Charlie Kirk som var bakgrunnen. Og dette har vi jo høyrt før. Det er vel noko folk seier for å syne kor sjokkerte dei er over det amerikanske samfunnet. Men eg skjønar det ikkje. Kven skal krige i denne borgarkrigen? Korleis skal den utspele seg? Ja, det finst mange våpen i USA, men det er ikkje nok til å gje grobotn for ein borgarkrig.

Aleksander Åsnes