Høyre-leder Erna Solbergs støttespillere arbeider aktivt for å tåkelegge spørsmålet om sjefens inhabilitet. En teknikk er å tegne et grovt overdrevent bilde, som de så avviser, angivelig på vegne av allmennheten. Høyre-nestleder Henrik Asheim sa for eksempel på NRKs «Politisk kvarter» denne uka at «det er litt vanskelig å si at Erna Solberg nærmest burde ha brutt seg inn på PC-en til mannen sin». Solbergs tidligere pressesjef og vidgjeten spinndoktor Sigbjørn Aanes, som for tida er ansatt i First House, gjør noe liknende i et intervju med Morgenbladet. Til avisa sier han at «det er mulig vi vil et sted hvor det å være ektefelle til en statsminister betyr at statsministeren skal gå gjennom kvitteringer, ligninger og alt mulig. Men da har vi jo ikke lenger tillit. Jeg tror ingen av oss vil ha et sånt samfunn».
De to formulerer seg som om «Håndbok for politisk ledelse» ikke eksisterer. Der framgå det tydelig at det å være statsminister ikke er som andre stillinger. Fra første side slås det fast at politisk ledelse skal utvise godt skjønn og aktsomhet også utenfor tjenesten «for å ivareta tilliten til en selv, departementet og regjeringen». Håndboka er ikke et omfattende dokument. På rundt 40 sider rådgir den personer som får politiske verv om blant annet om habilitet, innsideinformasjon og aksjeeierskap. At ektefeller også omfattes gjentas flere ganger. Vi er altså ikke på vei mot et nytt overvåkingsregime, slik Høyre gir inntrykk av. Men visse plikter tilligger den som tar på seg samfunnets mest sentrale tillitsverv, og blant dem er å være påpasselig med egen habilitet.
Uttalelsene fra Aanes og Asheim skygger dessuten for et sentralt moment, og det er at Erna Solberg i alle år har vært aktivt uinteressert i mannens aksjer. Alle spørsmål har blitt besvart unøyaktig og avvisende. Hennes ektemann har kanskje skjult omfanget av sine handler, men Solberg har vært uvillig til å undersøke noe som helst. Saken dreier seg uansett ikke om omfanget, selv om Høyre vil vri den dit. For å verne om tilliten til beslutninger krever vi i dag at politisk ledelse er særdeles aktsomme, også privat. Det gjelder også for Solberg.