DebattSpråk

Litt uheldig, ja, nok en gang

Vibeke Roggen (Professor emeritus i latin)

6. september har Lomheim valgt overskriften «Uheldig språk», som dessverre også passer på noen av hans egne forklaringer og påstander. Hans presisering av forskjellen mellom ‘et studium’ og ‘en studie’, både i betydning og grammatisk kjønn, er nyttig. Men fortsettelsen er slik: « studium (i høgre utdanning – det latinske ordet tyder ‘flid, arbeid’, så ein student er ‘arbeidar’.)» Det er ikke første gang Lomheim påstår at student betyr arbeider på latin. Jeg kan like gjerne sitere mitt tidligere svar: «Ordet har ganske riktig latinsk opprinnelse, verbet studere i presens partisipp. Studere betyr være opptatt av, arbeide for, interessere seg for. … Substantivet studium har betydningen sterk interesse (for noe), iver, fritidssyssel, lærde studier, og det kan også bety sympati for noe. Som oppsummering kan vi si at forskjellen mellom arbeider og student har med motiv eller beveggrunn å gjøre. Din arbeidskraft selger du for å tjene penger, studier driver du med fordi du er interessert i faget.» (Klassekampen 2. mars 2017) Jeg oppfordret også Lomheim til å bruke latinsk ordbok.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Forfatterforeningen

Gjør Vatne historisk

Bjørn Vatne, leder av Den norske Forfatterforening (DnF), vil høyst sannsynlig bli historisk. Vatne blir trolig lederen som åpner DnF for hele forfatterfellesskapet med medlemskap etter forutsigbare kriterier. Han blir dermed lederen som bringer DnF på linje med sine skandinaviske søsterorganisasjoner og inn i den moderne tidsalder hvor åpenhet og inkludering er kjerneverdier. Ikke fordi Vatne selv brenner for saken. Nesten motsatt må man vel nesten si. I et innlegg 5. november forsøker Vatne å tåkelegge den voldsomme pengebruken i DnFs sekretariat og mistenkeliggjøre motivet for å etablere det åpne Forfatterforbundet (FF), under tittelen: «Mer til Ekeberg, mindre til felles­skapet?» Vatne burde kanskje være litt forsiktig med å mistenke andre for grådighet når han selv hever millionlønn betalt av DnFs medlemmer.

Jan Ove Ekeberg
Oslofjorden

Voltaire i Oslo­fjor­den

André Staalstrøms innlegg om Oslofjorden (Klassekampen 20. oktober) er en underlig rapsodi av stråmannsargumenter, insinuasjoner og noen få faktiske opplysninger, tilsynelatende ment å underbygge den bombastiske konklusjonen at selv en blind akademiker må innse nitrogenrensingens påståtte velsignelse for fjorden. Men dette overbeviser ikke. Han svekker saken ytterligere ved å trekke inn Indre Oslofjord, der ålegresset forsvinner til tross for at nitrogenbelastningen er kraftig redusert. Tyder ikke dette på at ålegresset dør av andre årsaker enn nitrogenbelastning? Og nettopp her ligger sakens kjerne: Hva er egentlig årsaken(e) til problemene? Jeg er ingen ekspert på vannøkologi, men jeg kan lese. Jo flere publikasjoner jeg går gjennom, og jo mer Staalstrøm skriver, desto tydeligere blir det for meg at årsakene til Oslofjordens bedrøvelige tilstand ikke er forstått. Derfor er det all grunn til å tvile på effekten av å redusere nitrogenbelastningen. Tvil er en ubehagelig tilstand, men visshet er latterlig (fritt etter Voltaire).

Lars Bakken
Stat og styring

Røsvolls forsvar for embets­manns­staten

I Klassekampen ­ 4. november har Tarjei Ellingsen Røsvoll en lengre artikkel om departementenes rolle i den moderne demokratiske forvaltning av Stortingets vedtak og politiske målsettinger. Hovedbudskaper er at departementene i for stor grad er blitt politiske institusjoner. Ifølge forfatteren burde de i større grad konsentrere seg om faglig uavhengighet og rettssikkerhet. Sjøl om Røsvoll har mange gode poenger om departementenes mislykkede kontrollfunksjoner, oppfatter jeg artikkelen som et forsvar den snart to hundre år gamle embetsmannsstaten som blei utviklet av Fredrik Stang og Anton Martin Schweigaard fra midten av 1800-tallet. Jeg anbefaler i den forbindelse første del av Rune Slagstads bok om «De nasjonale strategier». Embetsmannsstaten sto i veien for den folkelige mobiliseringa som førte fram til parlamentarismens gjennombrudd og almen stemmerett. Det er ingen grunn til å vekke den til live igjen.

Eivind Stø