DebattPå sengekanten

Umerkelege greier

Lise-Marte Vikse Kallåk, (Poet, Haugesund)

Eg kjenner ingen Sindre, men det gjer Erna – eller gjer ho det? Dei deler no seng. Senger kan vera så mangt, det kan vera ei dobbelseng eller to enkle som er sett saman til ei dobbel, dei kan flyttast frå kvarandre, til og med ei i kvart rom. Så har du digre vassenger, kor du merkar den minste rørsle til hen du deler seng med, dei kan det bli lekkasje i, når du vaknar er det små dammar på golvet, men det er ikkje sikkert at du merkar, for du går jo rett i dusjen likevel, frå vått til vått. Koss i all verda skulle du merka det? Men til slutt må ein jo merke noko, når lekkasjen er så omfattande at det ikkje er meir vatn igjen i senga, du kjenner det harde golvet, det er kaldt, det er hardt, og plankane gnissar mot ryggrada, om du har nokon då? Kven veit? Ingen kan vera sikker om det var ei vasseng med lekkasje, eller to enkle senger som hadde glidd frå kvarandre. Det veit berre dei to, og det er ei privat sak, er det ikkje? Hadde det vore nokre andre ho hadde lura med seg opp i senga, for eksempel ein annan veskeberar, då måtte ho berre lagt seg flat.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Iran

Når Iran reduseres til eksil­teater

Når Iran er i krise, gjentar mønsteret seg: et kappløp mot mikrofonen. Gamle aktører dukker opp igjen – organisasjoner med voldelig fortid som har skiftet fra militæruniform til «menneskerettigheter», nostalgiske arvinger uten forankring og separatister som selger ferdigpakkede løsninger til et land de ikke lever i. Mikrofonene går til dem som har tid, språk og nettverk, ikke til dem som står i kø for matolje eller bærer sanksjonene i kroppen. Sinne og fortvilelse finnes i gatene i Iran. Og ja: lidelsen er reell. Landet lever i en permanent unntakstilstand – der sikkerhetstrusler, økonomisk kvelertak og militære konfrontasjoner har gjort normalitet til et sjeldent avbrekk. Likevel reduseres dette ofte til et moralsk teater, renset for geopolitikk, som om Irans plass i regionen, energistrømmer og stormaktsbalanse plutselig kan settes på pause. I dette landskapet løftes «overgangsplaner» frem: tidslinjer, føderale modeller, monarkiske drømmer – som om Iran var et seminar. Kronprinsen på 65 år uten fotfeste lanseres på nytt. Grupper med tette bånd til fremmede interesser gis taletid.

Roghieh Asgari Torvund
Fotball-vm

Fotballen, vår nye religion?

Heia Jon Aaby i gårsdagens avis – jeg er så hjertens enig med deg! Hvor er diskusjonen om boikott, hvor er tvilen og betenkeligheten ved å delta på dette som den nye fyrsten i vertslandet vil komme til å sole seg i? Sjansen til penger og berømmelse er vel viktigere enn alt annet. Det er ikke så lite skammelig. Til og med kongen vår sa at dette kan vi glede oss til i år.

Anne Beate Engedahl
Økonomi

Skurdal jukser eller misforstår

I Klassekampens leder for 13. januar påstår Mari Skurdal at jeg videreformidler Martin Bech Holtes feilaktige påstander om norsk økonomi og produktivitetsutviklingen i Norge, og at hun vet hvilke skjulte motiver jeg har for å gjøre det. Deretter foretar hun et meget behendig utvalg av sitater fra en kronikk jeg skrev i Aftenposten i fjor (26. januar), uten å lenke til den. Det er faktisk ganske grovt, enten Skurdal jukser eller ikke har forstått hva debatten dreier seg om. Noe av det som er mest omstridt i Bech Holtes bøker, er omtalen av produktivitetsutviklingen i Norge. Han hevder at produktiviteten i Fastlands-Norge har falt fra 2013 til 2024, mens SSB og mange fagøkonomer (inkludert Civitas egne økonomer), mener at dette er feil. Det riktige er at produktiviteten er høy i Norge, mens produktivitetsveksten er lavere enn den var, noe som også er tilfellet i mange andre land.

Kristin Clemet