DebattPå sengekanten

Umerkelege greier

Lise-Marte Vikse Kallåk, (Poet, Haugesund)

Eg kjenner ingen Sindre, men det gjer Erna – eller gjer ho det? Dei deler no seng. Senger kan vera så mangt, det kan vera ei dobbelseng eller to enkle som er sett saman til ei dobbel, dei kan flyttast frå kvarandre, til og med ei i kvart rom. Så har du digre vassenger, kor du merkar den minste rørsle til hen du deler seng med, dei kan det bli lekkasje i, når du vaknar er det små dammar på golvet, men det er ikkje sikkert at du merkar, for du går jo rett i dusjen likevel, frå vått til vått. Koss i all verda skulle du merka det? Men til slutt må ein jo merke noko, når lekkasjen er så omfattande at det ikkje er meir vatn igjen i senga, du kjenner det harde golvet, det er kaldt, det er hardt, og plankane gnissar mot ryggrada, om du har nokon då? Kven veit? Ingen kan vera sikker om det var ei vasseng med lekkasje, eller to enkle senger som hadde glidd frå kvarandre. Det veit berre dei to, og det er ei privat sak, er det ikkje? Hadde det vore nokre andre ho hadde lura med seg opp i senga, for eksempel ein annan veskeberar, då måtte ho berre lagt seg flat.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Klimautslipp

Enda litt mer «feil­in­for­ma­sjon»

Eirik Skattum beskylder meg for «feilinformasjon» i Klassekampen 4. desember. Å måle klimautslipp er en vanskelig øvelse, av flere grunner: Det kommer an på hva slags utslipp man regner med, hvilke tidsrammer, et cetera. Om registrerte utslipp i for eksempel Kina går ned i en kort periode, kan det være fordi bygningsbransjen akkurat der har opplevd en midlertidig nedtur (med store utslag for sementproduksjonen, blant annet). Det er derfor lurt å se på dette over tid, i hvert fall år for år. Og ifølge Det internasjonale energibyrået IEA (som regnes blant av de mest etterrettelige kildene her), økte Kinas «energirelaterte CO₂-utslipp» med cirka 0,4 prosent i det siste året vi har data for, nemlig 2024. Kinas mål innebærer fremdeles en fortsatt økning i CO₂-utslipp.

Bjørn Vassnes
Statsbudsjettet

Et til­bake­slag for norsk utenriks­po­li­tikk.

Det er fem verbale punkter i budsjettavtalen mellom Ap, Sp, Rødt, SV og MDG som omhandler Palestina. De bringer lite nytt, samt et viktig skritt i feil retning. Men takk for kampen til SV, MDG og Rødt, det er nok regjeringspartiet og Senterpartiet som er problemet, og det er der ansvaret må plasseres. Punkt 1 ber regjeringen sikre at Norges Bank gjennomgår hvordan Stortingets krav om styrket aktsomhet og raskere reaksjoner følges opp. Jeg håper det er en presisering av at Norges Bank etter Stortingets vedtak ikke lenger kan skjule seg bak Etikkrådet, men må ta ansvaret for etisk forvaltning av fondet selv. Punkt 2 sier at Israel skal ha medansvar for gjenoppbyggingen av Gaza. Det er en merkelig formulering, Israel må betale krigsskade-erstatning, men vi ønsker vel ikke at Israel skal bestemme gjenoppbyggingen av Gaza? Punkt 3 ber regjeringen ta opp Israels folkerettslige ansvar for å forhindre og straffeforfølge overgrep begått av voldelige bosettere. Norge har allerede sanksjonert noen bosettere.

Kjell Stephansen
Senterpartiet

Bra for oss!

Enigheten i statsbudsjettet for 2026 er bra for Norge og for rødgrønn side i norsk politikk. Selv om SpU-leder Nils Forren feiret bruddet tidligere denne uka og har lite til overs for MDG, så mener jeg samarbeidet styrker Senterpartiet. Politikk handler om å skape resultater for folk. Det betyr ikke at vi bytter side, som enkelte ønsker – det betyr at vi tar ansvar. Sps beste gjennomslag har kommet på rødgrønn side. Under tidligere regjeringer har vi fått styrket landbruket, sikret lokalsamfunn og bygget ut velferdstjenester. Så å si alle partier kan jo samarbeide med borgerlig side i enkeltsaker. Men vår grunnleggende orientering er klar: Vi står for fellesskap, fordeling og nasjonal kontroll over naturressursene.

Vegard Tillerflaten