DebattPå sengekanten

Umerkelege greier

Lise-Marte Vikse Kallåk, (Poet, Haugesund)

Eg kjenner ingen Sindre, men det gjer Erna – eller gjer ho det? Dei deler no seng. Senger kan vera så mangt, det kan vera ei dobbelseng eller to enkle som er sett saman til ei dobbel, dei kan flyttast frå kvarandre, til og med ei i kvart rom. Så har du digre vassenger, kor du merkar den minste rørsle til hen du deler seng med, dei kan det bli lekkasje i, når du vaknar er det små dammar på golvet, men det er ikkje sikkert at du merkar, for du går jo rett i dusjen likevel, frå vått til vått. Koss i all verda skulle du merka det? Men til slutt må ein jo merke noko, når lekkasjen er så omfattande at det ikkje er meir vatn igjen i senga, du kjenner det harde golvet, det er kaldt, det er hardt, og plankane gnissar mot ryggrada, om du har nokon då? Kven veit? Ingen kan vera sikker om det var ei vasseng med lekkasje, eller to enkle senger som hadde glidd frå kvarandre. Det veit berre dei to, og det er ei privat sak, er det ikkje? Hadde det vore nokre andre ho hadde lura med seg opp i senga, for eksempel ein annan veskeberar, då måtte ho berre lagt seg flat.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Kjernekraft

Rød kjerne­kraft? Ja, takk!

Onsdag 8. april kom rapporten fra Kjernekraftutvalget ut. Den konkluderte at selv om kjernekraft kunne vært et godt omstillingsbidrag i energisystemet, så er det altfor lite lønnsomt til at kommersiell kjernekraft kunne blitt ferdigstilt i Norge i henhold til klimamålene satt for 2050. Denne rapporten blir nå brukt som påskudd for at kjernekraft ikke er noe vits i å satse på overhodet av blant annet SV, som ønsker å satse helt på havvind. Rapporten baserer seg på noen økonomiske antakelser som ikke tar for seg det helhetlige bildet, og derfor kan vi ikke avfeie kjernekraft i Norge på bakgrunn av rapporten. Selvfølgelig lar kjernekraft i Norge seg gjøre! Men da må man tenke rødere. Debatten om kjernekraft låser seg ofte i en falsk dikotomi mellom grønn vekst og evig fossilavhengighet.

Evar Kristoffer Olaussen
Iran

Orien­ta­lismen lever i mediene

Edward Said skrev i sin banebrytende bok «Orientalisme» om Vestens syn på mennesker fra Orienten: Et eksotifisert bilde av mennesker som «annerledes», irrasjonelle og mindre kapable til selvstyre. Vestlige verdier som demokrati, frihet og menneskerettigheter kan kun «oppnås» når folket i Orienten blir, eller viser ønske om å bli, som de i Vesten. Inntil da betraktes de enten som ofre for sin egen skjebne eller for sine primitive og onde ledere. Denne tilnærmingen har med tiden fått en form som fremstår som virker mer fordøyelig: Det er ikke lenger snakk om å bringe sivilisasjon til «usiviliserte». I stedet tar vestlige «hjelpere» på seg ansvaret for å «frigjøre» orientens folk fra sine «onde» ledere. En virkelighet konstrueres rundt to ekstremt unyanserte enheter: det onde «regimet» mot det gode tilfangetatte «folket». En slik rigid todeling er blind for virkelighetens komplekse dynamikk. Folkets selvråderett i historiske milepæler blir visket bort.

Leila Aftahi
Møllergata skole

Barns beste i sentrum?

Mitt Oslo er Møllergata og gatene i området rundt. Mitt Oslo er Møllergata skole, Vega Scene, Torggata og ikke minst Akerselva. Jeg får vondt av å se hvordan politikerne igjen aktivt legger til rette for at byen min deles ytterligere i øst og vest. Jeg vil at sentrum skal få lov til å være sentrum, og at det også skal bo barn i sentrum. Byrådet har lagt ned den eneste barneskolen som er i sentrum, skolen som kan sies å være limet mellom Oslo vest og Oslo øst: Møllergata barneskole. Fra høsten opprettes det en videregående skole der. Det er ikke sant at det ikke er nok VGS-plasser.

Amar Ćanović