DebattPå sengekanten

Umerkelege greier

Lise-Marte Vikse Kallåk, (Poet, Haugesund)

Eg kjenner ingen Sindre, men det gjer Erna – eller gjer ho det? Dei deler no seng. Senger kan vera så mangt, det kan vera ei dobbelseng eller to enkle som er sett saman til ei dobbel, dei kan flyttast frå kvarandre, til og med ei i kvart rom. Så har du digre vassenger, kor du merkar den minste rørsle til hen du deler seng med, dei kan det bli lekkasje i, når du vaknar er det små dammar på golvet, men det er ikkje sikkert at du merkar, for du går jo rett i dusjen likevel, frå vått til vått. Koss i all verda skulle du merka det? Men til slutt må ein jo merke noko, når lekkasjen er så omfattande at det ikkje er meir vatn igjen i senga, du kjenner det harde golvet, det er kaldt, det er hardt, og plankane gnissar mot ryggrada, om du har nokon då? Kven veit? Ingen kan vera sikker om det var ei vasseng med lekkasje, eller to enkle senger som hadde glidd frå kvarandre. Det veit berre dei to, og det er ei privat sak, er det ikkje? Hadde det vore nokre andre ho hadde lura med seg opp i senga, for eksempel ein annan veskeberar, då måtte ho berre lagt seg flat.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Smartbriller

Tekno­lo­gien er ikke fienden

Flere politikere og samfunnsdebattanter sier at digitaliseringen har gått for langt og for fort. Vi hører det i debatter om skole, skjermbruk, sosiale medier, kunstig intelligens og nå også om KI-smartbriller. Ja, barn trenger bøker, fysisk aktivitet, konsentrasjon, håndskrift og samtaler ansikt til ansikt. Kunstig intelligens utfordrer etablerte læringsformer. Sosiale medier påvirker vår oppmerksomhet. Personvern utfordres av teknologi som samler inn stadig mer informasjon om oss. Problemet er etter mitt syn et annet: at politikk, regulering, kompetanseutvikling og samfunnsinstitusjoner ikke alltid har klart å holde tritt med utviklingen. Det er ikke noe nytt. Da den industrielle revolusjonen endret arbeidslivet, skapte den både velferd og store sosiale problemer.

Lars Semmerud
Harald v (1937–2026)

Norge for alle

Jeg hadde ikke ventet en slik reaksjon, fredag morgen på kontoret, da jeg så nyheten at Kong Harald V var død. En plutselig klump i halsen, tårefylte øyne og en stemme som ville ha sprukket umiddelbart hvis jeg hadde prøvd å si noe. Sorgen kom så uventet, og åpenbart hadde kongen vært viktig for meg, til tross for at jeg aldri hadde møtt ham. Timene før, og særlig timene og dagene etter kongens død har vist at han betød mye for mange i dette langstrakte landet. En humørfylt, jordnær og omsorgsfull konge som var elsket av mange mens han levde, og som forlater et tomrom hos enda flere når han ikke lenger er blant oss. Gjennom helgen har mine sosiale medier vært fylt av hyllester, av gode ord og minner folk har delt fra sitt møte med majesteten. Vi har vært, og er, vitne til et sorgarbeid som viser at Kong Harald V var nær oss alle, om ikke fysisk, så emosjonelt. Slottsplassen i Oslo som i sommer hadde vært fylt av glade nordmenn i alle aldre som skulle vekke kongen, både når Norge vant og tapte i fotball-VM, har nå vært fylt av hans undersåtter som vil vise sin takknemlighet og ta en siste farvel. Men mine sosiale medier har også vært fylt av hyllester og hilsener fra norske minoritetsgrupper.

Assad Nasir
Kongehuset

Kjetterske tankar ved edsav­legging

Kva hadde vi diskutert siste veka om likestillinga hadde kome tidlegare til fedrelandet og kongedømet? Da ville edsavlegginga i dag gjeve oss Märtha Louise som monark (Dronning) med ein sjaman som prinsgemal. Dette er ein såkalla kontrafaktisk hypotese. Det faktiske er det at Haakon vart tronfølgjar. Han har skikka seg vel, men ved vurdering av samfunnsmessige konsekvensar er vi avhengig av å tenke gjennom det kontrafaktiske, ein variant av det økonomar kallar alternativkostnaden. Kva ville alternativkostnaden ha vore med englefjør og sjamanisme i kongehuset? Mímir Kristjánsson skreiv på Facebook: «Prinsipielt er det i mine øyne umulig å være noe annet enn republikaner. Men det norske kongehuset har gjort det umulig å være republikaner i Norge». Denne utsegna gav oss ein uvanleg allianse mellom han og Kjetil Rolness. Rolness sa seg samd.

Håvard Teigen