DebattPå sengekanten

Umerkelege greier

Lise-Marte Vikse Kallåk, (Poet, Haugesund)

Eg kjenner ingen Sindre, men det gjer Erna – eller gjer ho det? Dei deler no seng. Senger kan vera så mangt, det kan vera ei dobbelseng eller to enkle som er sett saman til ei dobbel, dei kan flyttast frå kvarandre, til og med ei i kvart rom. Så har du digre vassenger, kor du merkar den minste rørsle til hen du deler seng med, dei kan det bli lekkasje i, når du vaknar er det små dammar på golvet, men det er ikkje sikkert at du merkar, for du går jo rett i dusjen likevel, frå vått til vått. Koss i all verda skulle du merka det? Men til slutt må ein jo merke noko, når lekkasjen er så omfattande at det ikkje er meir vatn igjen i senga, du kjenner det harde golvet, det er kaldt, det er hardt, og plankane gnissar mot ryggrada, om du har nokon då? Kven veit? Ingen kan vera sikker om det var ei vasseng med lekkasje, eller to enkle senger som hadde glidd frå kvarandre. Det veit berre dei to, og det er ei privat sak, er det ikkje? Hadde det vore nokre andre ho hadde lura med seg opp i senga, for eksempel ein annan veskeberar, då måtte ho berre lagt seg flat.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Iran

Iranerne roper etter system­skifte – ikke billigere mat

Det som nå utspiller seg i Irans gater, handler verken om levekostnader, inflasjon eller økonomisk misnøye. Det er en åpen erklæring om at det iranske samfunnet har forlatt Den islamske republikken. Å redusere disse protestene til «økonomiske krav» er ikke en analytisk feilvurdering. Det er et bevisst narrativ fra regimet, i direkte motstrid med virkeligheten i Irans gater. Fra de første timene etter at protestene startet i Teherans basar, var budskapet klart, direkte og politisk: mot hele systemet. På få timer spredte protestene seg til universiteter, bydeler og byer over hele landet, fra Teheran til Kermanshah, fra Mashhad til Shiraz, og til og med til Qom, regimets religiøse høyborg. Dette var ikke tilfeldig.

Moloud Hajizadeh
Kultur

Ånds­eli­tens bekym­ringer

Klassekampen brakte på årets siste dag en reportasje i bekymringens tegn, med utgangspunkter i de usedvanlig mange kjente kulturpersoners bortgang i 2026: Hvordan skal det nå gå med vårt kulturliv? Og avisen nøyer seg ikke med, via litteraturprofessorer og andre med oversikt, å fremheve det fantastiske ved de avdødes innsats. Nei, Klassekampen lanserer sannelig også kandidater til overtagelse av rollene som kulturens søyler! Takk som byr. Undertegnede er neppe helt å alene om å smile lett til åndselitens bekymringer. Personlig har jeg ikke så mye greie på nevnte avdøde. Har dog lest litt hos et par av forfatterne. Kjedelige greier, spør du meg.

Øystein Skar
Innvandringspolitikk

Streng, men so­sial­de­mo­kratisk

I et debattinnlegg i Klassekampen 30. desember 2025 kritiserer Fauzia Hussain-Wiik og Reidar Staalesen fra Bergen Arbeiderpartiets Tonje Brenna for hennes forslag om innstramning av partiets innvandringspolitikk. Vi mener det er en alvorlig og feilaktig påstand å hevde at en mer restriktiv innvandringspolitikk er det samme som manglende solidaritet. Brochmannutvalget har gjennom grundige analyser avdekket mulige negative konsekvenser ved storstilt innvandring, inkludert økt økonomisk belastning og svekket sosial tillit. For å bevare en rettferdig velferdsstat trenger vi en bærekraftig innvandringspolitikk. Det danske eksempelet under Mette Frederiksen viser at sosialdemokratiske verdier kan forenes med nødvendig kontroll over innvandringsstrømmene. Hun har innsett at samfunnets bæreevne ikke er ubegrenset, og at kontroll er avgjørende for å bevare vårt høytillitssamfunn. Når vi snakker om internasjonal solidaritet, snakker vi ikke om å åpne våre grenser uten kontroll.

Lars A. Eriksen og Ole Henrik Krat Bjørkholt