DebattPå sengekanten

Umerkelege greier

Lise-Marte Vikse Kallåk, (Poet, Haugesund)

Eg kjenner ingen Sindre, men det gjer Erna – eller gjer ho det? Dei deler no seng. Senger kan vera så mangt, det kan vera ei dobbelseng eller to enkle som er sett saman til ei dobbel, dei kan flyttast frå kvarandre, til og med ei i kvart rom. Så har du digre vassenger, kor du merkar den minste rørsle til hen du deler seng med, dei kan det bli lekkasje i, når du vaknar er det små dammar på golvet, men det er ikkje sikkert at du merkar, for du går jo rett i dusjen likevel, frå vått til vått. Koss i all verda skulle du merka det? Men til slutt må ein jo merke noko, når lekkasjen er så omfattande at det ikkje er meir vatn igjen i senga, du kjenner det harde golvet, det er kaldt, det er hardt, og plankane gnissar mot ryggrada, om du har nokon då? Kven veit? Ingen kan vera sikker om det var ei vasseng med lekkasje, eller to enkle senger som hadde glidd frå kvarandre. Det veit berre dei to, og det er ei privat sak, er det ikkje? Hadde det vore nokre andre ho hadde lura med seg opp i senga, for eksempel ein annan veskeberar, då måtte ho berre lagt seg flat.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Kunst

Klasse­kam­pens juleka­lendre er utmerkede

Klassekampen har i år i likhet med tidligere år laget en festlig julekalender. Norske kjentfolk er plassert inn i et bilde basert på et ikonisk maleri. Det er nesten blitt en sport å prøve å kjenne igjen de mange kjente fjesene. Ragnhild Seel Tennes er i Klassekampen 27. november svært kritisk til årets bilde som hun mener er en maltraktert av Eugene Delacroix’ ikoniske maleri «Friheten fører folket». Hun spør om den franske ambassaden i Oslo har godkjent dette.

Lars Olaf Selnes
Oljepolitikk

Keiseren er naken

Så godt å se et parti insistere på politikk i tråd med virkeligheten. MDG har stått hardt på kravet om en ny retning i oljepolitikken i de pågående budsjettforhandlingene. Slik insisterer de på å drive Norge i en retning som er på bølgelengde med virkeligheten. I Norge ignorerer vi en åpenbar sannhet: Fossile brensler skaper klimakaos og utgjør en eksistensiell trussel mot menneskeheten. Grunnen er at vi tjener oss styrtrike på olje og gass. Vi vikler oss inn i komplekse bortforklaringer på den eksistensielle trusselen olje og gass utgjør. Og vi surrer rundt med fantasifulle og ofte ikke-eksisterende teknologiske og finansielle løsninger, heller enn å gjøre det åpenbare: å fase ut det som tar millioner av liv og utraderer økosystemer. Endelig er det et parti som for alvor tar kampen, og insisterer på å handle i tråd med vår tids virkelighet.

Vebjørn Bjelland Berg
Scenekunst

Førti års kunst­ner­skap i fare

Fra nyttår står Verdensteatret i fare for å måtte sette 40 år med norsk og internasjonal teaterhistorie på gata. Igjen er situasjonen helt kritisk for et av Norges mest etablerte scenekunstkompanier. I SV og MDGs alternative statsbudsjett er vi foreslått reddet, og vi setter vår lit til at forhandlingspartnerne vil støtte forslaget og sikre forutsigbarhet for et viktig kollektivt kunstnerskap. De siste fem årene har Verdensteatret vært en kasteball i et system uten en kunstpolitisk strategi. Dette er den andre høsten på tre år hvor vi er nødt til å sette det kunstneriske arbeidet på vent og jobbe politisk for å sikre vår eksistens. Verdensteatret har siden 1986 vært en spydspiss for den frie og eksperimentelle scenekunsten i Norge. Det har vært investert mye penger, tid og krefter i kompaniet og nå tapes alt som er bygget opp sammen med vår akkumulerte erfaring.

Kunstnerne i Verdensteatret (Ali Djabbary, Annike Flo og 6 andre