DebattPå sengekanten

Umerkelege greier

Lise-Marte Vikse Kallåk, (Poet, Haugesund)

Eg kjenner ingen Sindre, men det gjer Erna – eller gjer ho det? Dei deler no seng. Senger kan vera så mangt, det kan vera ei dobbelseng eller to enkle som er sett saman til ei dobbel, dei kan flyttast frå kvarandre, til og med ei i kvart rom. Så har du digre vassenger, kor du merkar den minste rørsle til hen du deler seng med, dei kan det bli lekkasje i, når du vaknar er det små dammar på golvet, men det er ikkje sikkert at du merkar, for du går jo rett i dusjen likevel, frå vått til vått. Koss i all verda skulle du merka det? Men til slutt må ein jo merke noko, når lekkasjen er så omfattande at det ikkje er meir vatn igjen i senga, du kjenner det harde golvet, det er kaldt, det er hardt, og plankane gnissar mot ryggrada, om du har nokon då? Kven veit? Ingen kan vera sikker om det var ei vasseng med lekkasje, eller to enkle senger som hadde glidd frå kvarandre. Det veit berre dei to, og det er ei privat sak, er det ikkje? Hadde det vore nokre andre ho hadde lura med seg opp i senga, for eksempel ein annan veskeberar, då måtte ho berre lagt seg flat.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Misjonærbarna

Staten unnlot å føre tilsyn. Barna betalte prisen

I flere tiår ble barn sendt til internater i utlandet gjennom ordninger norske misjonsorganisasjoner drev, med økonomisk støtte fra staten. Mange av disse barna ble utsatt for alvorlig omsorgssvikt, mobbing og overgrep. I dag lever hundrevis av tidligere misjonærbarn med senskader fra en oppvekst preget av frykt og manglende beskyttelse, nylig beskrevet i rapporten «Hvordan går det med misjonærbarna i dag?» Det er en historisk urett. At staten fortsatt ikke tar ansvar for sin rolle, gjør det også til et pågående svik. Anslag viser at mellom 8000 og 10.000 misjonærbarn kan ha vært berørt av internatsystemet som norske misjonsorganisasjoner – og norsk stat – la til rette for. Staten finansierte skolegang, bidro til driften av internatene og lot ordningen bestå over flere tiår. Når staten betaler for et system som griper direkte inn i barns liv, har staten også plikt til å føre tilsyn.

Anne Marit Naustvik
Integrering

Hvem er det som skal ta ansvaret når inte­gre­ringen flyttes inn i sameiet?

Når kommunen bosetter flyktninger, følger det et ansvar. Ikke bare for å skaffe et tak over hodet, men for å sikre at mennesker faktisk kan fungere i samfunnet de plasseres i. I dag skyves dette ansvaret altfor ofte videre – til barna, naboene og frivillige styremedlemmer i sameier. Når en alenemor med tre aktive barn plasseres i et sameie med strenge vedtekter og klare regler for ro og orden, uten tilstrekkelig språklig og sosial oppfølging, er konflikten nærmest innebygd i systemet. Ikke fordi moren ikke vil ta hensyn, men fordi hun ikke får forutsetningene til å lykkes. Sameier er regulert av vedtekter. De forutsetter forståelse, kommunikasjon og evne til å følge felles regler. Et sentralt spørsmål er hvor innvandrere egentlig lærer disse reglene, de uuttalte normene som styrer hverdagslivet.

Dorota Gluch
Historie

Irsk misjon i Norge i viking­tiden

I Klassekampen 12. januar har Gunnhild Røthe en artikkel med tittelen «Hvem var den hellige Brettiva?» Bakgrunnen var at det på primstaven finnes et merke 11. januar for Brettesmesse. Røthe forsøker å rulle opp hvem denne Brette var. Hun støtter en forklaring om at dette navnet Brettiva er identisk med den irske Brigid fra Kildare, en av Irlands tre skytshelgener. Brigid var kjent i middelalderen i de nordiske landene.

Egil Mikkelsen