DebattPå sengekanten

Umerkelege greier

Eg kjenner ingen Sindre, men det gjer Erna – eller gjer ho det? Dei deler no seng. Senger kan vera så mangt, det kan vera ei dobbelseng eller to enkle som er sett saman til ei dobbel, dei kan flyttast frå kvarandre, til og med ei i kvart rom. Så har du digre vassenger, kor du merkar den minste rørsle til hen du deler seng med, dei kan det bli lekkasje i, når du vaknar er det små dammar på golvet, men det er ikkje sikkert at du merkar, for du går jo rett i dusjen likevel, frå vått til vått. Koss i all verda skulle du merka det? Men til slutt må ein jo merke noko, når lekkasjen er så omfattande at det ikkje er meir vatn igjen i senga, du kjenner det harde golvet, det er kaldt, det er hardt, og plankane gnissar mot ryggrada, om du har nokon då? Kven veit? Ingen kan vera sikker om det var ei vasseng med lekkasje, eller to enkle senger som hadde glidd frå kvarandre. Det veit berre dei to, og det er ei privat sak, er det ikkje? Hadde det vore nokre andre ho hadde lura med seg opp i senga, for eksempel ein annan veskeberar, då måtte ho berre lagt seg flat.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Eu

Nå vil vi ha vår 1994-opplevelse

I går skjedde noe mange av oss bare har hørt foreldrene våre snakke om: Norge slo Brasil i en tellende fotballkamp. Sist det skjedde var i 1998. For en hel generasjon har seieren over Brasil vært en historie fortalt rundt middagsbordet – et «du skulle vært der»-øyeblikk. Nå fikk vi endelig vårt eget. Det fikk meg til å tenke på noe helt annet. Det er nemlig ikke bare fotballhistorien vi unge har hørt om, men aldri fått oppleve selv. Den siste folkeavstemningen om EU ble holdt i 1994. De som stemte da, er i dag foreldre og besteforeldre.

Nrk

Troen på mangfold ender i enfold

Som prosjektleder for anmeldelser i NRK slår Rune Håkonsen fast at det ikke er noen motsetning mellom faglig fundert kritikk og kritikk som når mange. Slik kommenterer han i Klassekampen 3. juli bekymringen mange reiser i forbindelse med debatten rundt NRKs stadig svekkede kultur- og kritikervirksomhet. Håkonsen peker på selve kjernen i problemet, nemlig den håpløse vrangforestillingen om at det ikke er noen motsetning mellom det å gå i dybden og det å nå mange – en tanke om at kultur er en vare med et såkalt innhold som uansett alle skal kunne forstå og ha glede av. Slik er det selvsagt ikke. Behovene er forskjellig og kulturen mangfoldig. Håkonsen ser helt bort fra at opplevelse er avhengig av hva man selv investerer for å forstå de mange lagene i kultur. Det du bruker tid på og fordyper deg i åpner for større og sterkere deltakelse, men det krever innsats.

Kina

Pastor sett fri

Klassekampen trykte 6. juli innlegget mitt «Nikkedokke eller motrøyst?» om den norske regjeringa i møte med Kinas utanriksminister Wang Yi på besøk i Oslo same dag. I innlegget skreiv eg om fleire væpna politiaksjonar mot uregistrerte kyrkjer i Kina, mellom anna Zion-kyrkja som har hatt hovudsete i Beijing. Etter at innlegget var sendt til trykkeriet, kom det laurdag melding om at pastor Ezra Jin i Zion-kyrkja same dag var komen til USA. Han var sett fri etter ein avtale mellom presidentane Donald Trump og Xi Jinping, som ein gest på den amerikanske nasjonaldagen 4. juli. Eg er svært glad for at pastor Ezra Jin er sett fri.