DebattPå sengekanten

Umerkelege greier

Lise-Marte Vikse Kallåk, (Poet, Haugesund)

Eg kjenner ingen Sindre, men det gjer Erna – eller gjer ho det? Dei deler no seng. Senger kan vera så mangt, det kan vera ei dobbelseng eller to enkle som er sett saman til ei dobbel, dei kan flyttast frå kvarandre, til og med ei i kvart rom. Så har du digre vassenger, kor du merkar den minste rørsle til hen du deler seng med, dei kan det bli lekkasje i, når du vaknar er det små dammar på golvet, men det er ikkje sikkert at du merkar, for du går jo rett i dusjen likevel, frå vått til vått. Koss i all verda skulle du merka det? Men til slutt må ein jo merke noko, når lekkasjen er så omfattande at det ikkje er meir vatn igjen i senga, du kjenner det harde golvet, det er kaldt, det er hardt, og plankane gnissar mot ryggrada, om du har nokon då? Kven veit? Ingen kan vera sikker om det var ei vasseng med lekkasje, eller to enkle senger som hadde glidd frå kvarandre. Det veit berre dei to, og det er ei privat sak, er det ikkje? Hadde det vore nokre andre ho hadde lura med seg opp i senga, for eksempel ein annan veskeberar, då måtte ho berre lagt seg flat.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Litteratur

Svar til Marstein

Kommentaren min i Bokmagasinet forrige lørdag, der jeg argumenterer for at Helene Uris roman «I mitt lune hi» også er en klasseroman – og en nokså problematisk en – har fått motbør her på debattsidene fra Gyldendals sjefredaktør Kari Marstein. Hun beskylder lesningen min for å være både forutinntatt og fordomsfull, og må selvsagt få mene det. Jeg vil likevel gjerne stille et spørsmål tilbake: Mener altså Marstein at «I mitt lune hi» ikke er en roman som tematiserer klasse? Mener hun at romanens alenemor, en yngre kvinne med utrygg økonomi i en sokkelleilighet, og romanens huseier, en godt voksen mann med arvet enebolig, som først og fremst skaffer seg leieboer for selskapets skyld, ikke for pengene, tilhører samme klassesjikt? Marstein oppgir en rekke eksempler for å underbygge at jeg tar feil, blant annet romanpersonens «vanlige livsstil», at hun gir datteren tran og liker å lese bøker. Det er vel ingenting av dette som løfter henne ut av den økonomiske underklassen man henvises til som leietaker, eneforsørger og deltidsbutikkmedarbeider. Klassespørsmålet jeg diskuterer i kommentaren går langs to akser. Den ene er den innenfor romanen, der vi får være enige om å være uenige. Den andre aksen er i romanens kobling til virkeligheten, forholdet mellom forfatteren Helene Uri og virkelighetens alenemor og leietaker.

Astrid Hygen Meyer
Journalistikk

Hvem betaler for journa­lis­tikken?

På tirsdag viet Klassekampen lederspalten sin til å sette søkelys på eierstrukturene bak Demo, hvor undertegnede er medstiftere. I disse dager har Demo en folkefinansieringskampanje for å se om det er nok interesse og støtte blant det norske folk til å starte et nytt reklamefritt nyhetsmedium. Klassekampen mener det er behov for åpenhet om hvordan journalistikk finansieres. Vi kunne ikke vært mer enige. Vi mistenker at vi er enige med Klassekampen om det meste. Klassekampen spør hvorfor Demo er midt i en «folkefinansieringskampanje» når store deler av Demo eies av det danske mediehuset Zetland, som igjen eies av de danske grunnleggerne og mediekonsernet Bonnier News: «Bør et konsern med milliardomsetning benytte seg av folkefinansiering?» Her vil vi oppklare: Det er ikke Bonnier News som står bak denne satsingen. De kom inn på eiersiden av Zetland først i høst, lenge etter at Demo begynte arbeidet. Men det spiller egentlig ingen rolle.

Bendik Mondal, Ingrid Tinmannsvik og 1 andre
Iran

Syste­ma­tiske massedrap

Etter hvert som internettblokaden i Iran har begynt å slå sprekker, har omfanget av myndighetenes respons på demonstrasjonene i Iran blitt tydeligere. Videoopptak viser bruk av automatvåpen mot folkemengder, overfylte sykehus og likhus, samt døde kropper i gatene. Andre opptak viser maskerte medlemmer av Revolusjonsgarden i sivile kjøretøy som skyter på åpen gate mens islamistiske krigsrop sprer frykt. Bildene vekker assosiasjoner til IS på høyden av sin makt. Når dødelig vold brukes for å skape frykt i en befolkning, er det juridisk sett terror. Den islamske republikkens angrep på sivilbefolkningen som ble gjort for å spre frykt og ødelegge folkeviljen, viser hva regimet i praksis er blitt: et terrorregime. Ifølge en rekke rapporter har iranske sikkerhetsstyrker brukt militære våpen mot sivile demonstranter, gitt nådeskudd til sårede, overført hardt skadde direkte fra sykehus til fengsling og gjennomført hemmelige massebegravelser uten å informere familiene. Mange pårørende har i uker lett etter sine kjære, tusenvis fortsatt er savnet. Flere kilder opererer med svært høye dødstall.

Lars Mathias Undheim