– Den helhetlige ideologiske antisemittismen er primært et fenomen vi finner på ytre høyre i det politiske landskapet, sier historiker Kjetil Braut Simonsen.
Det er blitt skrevet bindsterke verk om hvordan fordommer og negative forestillinger om jøder kom til uttrykk i mellomkrigstida og under andre verdenskrig. Og om hvordan disse kulturelle stereotypiene har ført til både direkte trakassering og voldelig forfølgelse av jøder.
I sin nye bok har historiker Kjetil Braut Simonsen forsøkt å kartlegge hva som skjedde med de antijødiske holdningene i Norge etter Hitler-Tysklands fall i 1945. Han forteller at synet på antisemittiske holdninger endret seg raskt etter andre verdenskrig.
– Det å komme med antijødiske ytringer i den offentlige debatten etter 1945 blir forbundet med skandale. Det var nærmest slik at det å være motstander av antisemittisme blir en del av den nye nasjonalforståelsen her i landet etter 1945.
Hatet er ikke borte
Det betyr ikke at jødehatet blir borte, forteller historikeren.
– Selv om stereotypiske holdninger og negative forestillinger om jødene blir uakseptable i offentligheten, lever de videre i kulturen og befolkningen. Dette er for øvrig et mønster vi også ser i andre land, sier Simonsen.
Denne uka lanserer han boka «I skyggen av Holocaust. Antisemittisme i norsk historie 1945–2023». I den forsøker han å vise hvordan diskusjonen om jødene har endret seg siden andre verdenskrig, men også hvordan antisemittiske strømninger har «overvintret i ekstreme politiske miljøer».
– Det vi kan kalle en helhetlig og ideologisk antisemittisme, er hovedsakelig et ytre høyre-fenomen. Da snakker vi om forestillinger som at jødene står bak en verdenssammensvergelse og benektelse av holocaust, sier Simonsen og legger til:
– Jeg har skrevet ei bok om antisemittisme og ikke antisemitter. Jeg er ikke ute etter å stemple enkeltpersoner som har uttrykt seg antijødisk, men forsøker derimot å vise hvordan antijødiske tankestrømninger har levd videre i samfunnet.
Den ideologiske antisemittismen har ei konsistent historie på ytre høyre i Norge, forteller Simonsen, som til daglig arbeider som forsker ved Jødisk Museum i Oslo.
– Allerede på slutten av 1940-tallet begynner veteraner fra Nasjonal Samling å fornekte holocaust. I nyere tid har vi også sett hvordan slike forestillinger brer seg i konspirasjonskulturen på nettet.
– Også på venstresida
Samtidig eksisterer det noe historikeren omtaler som «et vagt repertoar av antisemittiske stereotypier». For eksempel at det gjøres koplinger mellom det jødiske og pengemakt.
– Selv om nyere undersøkelser fra Holocaustsenteret viser at antijødiske holdninger er særlig utbredt blant personer som forfekter andre rasistiske og stereotypiske holdninger, finner vi stereotypiene i alle politiske leirer. Blant annet i kristne miljøer, men også på venstresida.
Tidligere i år skapte religionshistorikeren Torkel Brekke debatt med boka «Ingen er uskyldig. Antisemittisme på venstresiden».
Brekke forsøkte blant annet å vise hvordan noen miljøer på venstresida har dyrket konspirasjonsteorier og brukt det han kaller «en retorikk med antisemittisk preg».
I form av små drypp
Simonsen mener at det i mindre grad enn på ytre høyre er mulig å snakke om en ideologisk og helhetlig antisemittisme på venstresida.
– Her kommer de antijødiske strømningene mer i form av små drypp. Og jeg mener for eksempel at det blir for enkelt å snakke om en hesteskoteori, sier han og viser til tanken om at antisemittismen på ytre høyre og ytre venstre er nært forbundet.
– Hvordan kommer antisemittiske holdninger på venstresida til uttrykk?
– Det kan være påstander om at Israels politikk bunner i en tanke om at jødene er et utvalgt folk. Og det kan ta utgangspunkt i forestillinger om at handlemåten til israelske styresmakter springer ut av en spesiell jødisk og gammeltestamentlig mentalitet – en slags «øye for øye og tann for tann»-tankegang.
Blant politiske aktivister på venstresida har det derfor vært vanlig å trekke et skarpt skille mellom antisionisme og antisemittisme.
Antisionisme
Flere har erklært seg som antisionister ut fra en tanke om at den jødiske nasjonalismen – også kalt sionismen – var en rasistisk ideologi. Og det ble argumentert for at Israel er en illegitim stat fordi den ble opprettet på land som tilhører palestinerne.
– Nå har man slått hverandre i hodet med disse definisjonene i mange år. Jeg tror det er lurt å være konkret og se på sammenhengen man uttaler noe i og på hva som er konsekvensene av det man uttaler, sier Simonsen.
Bygde på stereotypier
Han mener også det er et problem at det antisionistiske verdensbildet som vokste fram på venstresida gjennom 1970-tallet, bygde på en forenklet og stereotypisk forståelse av sionismen og sionismens historie.
– Tidvis framstilte man her sionismen nærmest som inkarnert ondskap på linje med den tyske nasjonalsosialismen, sier han.
– Hvordan skal vi trekke grensa mellom Israelkritikk og antisemittisme?
– Det er farlig når man bruker et helt særegent språk for Midtøsten-konflikten, for eksempel at man bruker ord og forestillinger som kopler israelsk politikk til en påstått jødisk mentalitet.
– Er det antisemittisme å hevde at staten Israel ikke har eksistensberettigelse?
– Svaret her vil avhenge av hva slags definisjoner man legger til grunn. Etter mitt syn blir debatten litt for ofte en skyttergravskrig om overordnede og absolutte kriterier, som er løsrevet fra konkrete utsagn og sammenhengen de opptrer i. Når det er sagt, mener jeg det er høyst problematisk å anvende et annet språk om den israelske staten enn om andre stater.