I midten av august lagde jeg mitt eget lag i Fantasy Premier League. Det er et virtuelt fotballspill der man inntar rolla som manager og setter sammen et lag bestående av ekte fotballspillere. I løpet av sesongen får man poeng etter hvordan spillerne presterer på gressmatta.
Allerede abonnent? Logg inn
I morges, på bussholdeplassen, fikk jeg en albue i høyre øye. I smerte og sjokk grep jeg meg til ansiktet og hørte lyden av bussdører som lukket seg foran meg, og helt aleine sto jeg igjen på holdeplassen da bussen kjørte. Jeg ble stående og tenke: Hva om Charles Darwins «kampen for tilværelsen» egentlig handler om 37-bussen fra Nydalen til Helsfyr? Den beryktede strekningen, strekningen i Oslo med nest flest passasjerer, er bare slått av den enda travlere 21-bussen. De røde leddbussene som kjører denne strekningen har tilsynelatende god plass, men inne i bussene er det kaoset som råder, og kampen om seter, ståplass og pusterom er nådeløs. I «Om artenes opprinnelse gjennom det naturlige utvalg eller de begunstigede rasenes bevarelse i kampen for tilværelsen» viser Darwin hvordan de sterke, begunstigede tilpasser seg livets harde realiteter og overlever, mens de svake bukker under og dør ut. Dette ser jeg daglig på 37-bussen. Den sterke arten klamrer seg fast, den svake står igjen på holdeplassen. Den sterke passasjeren tilpasser seg den ville bussnaturen og sikrer seg og sine både busseter og ståplass. Den er rask på labben, gjerne brautende, har breie skuldre og/eller spisse albuer og som oftest et egosentrisk verdensbilde. Den typisk svake passasjeren, derimot, er treg, kanskje en smule naiv og ufordelaktig høflig. Den aller svakeste sorten er i tillegg utstyrt med handleposer, krykker, barnevogner eller liknende.
BlümchenJeg har fått meg smartklokke, en sånn ny som lytter hele dagen og gir meg en oppsummering av den etterpå. Noen sier at dette er et brudd på personvernet, det skaper et overvåkingssamfunn. Jeg sier: Endelig noen som lytter! Dette er bare starten. I hvert fall håper jeg det. For jeg trenger mer. Jeg kunne nemlig også trengt en som lager middag og tar oppvasken. En som rydder for meg og vasker klærne mine, bretter, styrker og putten de inn i skapet. En som motiverer meg på trening og som kjører meg til flyet når jeg skal på ferie. Forresten hadde det vært fint med en reisekamerat. En å kjøre Italia på langs med. En å se solnedgangen med, samtidig som jeg får høre en oppsummering av verdens mest romantiske dag i Roma. En som forteller meg at jeg er pen hver dag, og at jeg ser fin ut i kjolen jeg har valgt. Alt jeg vil ha en som kan fungere som psykologen min klokka to om natta, når alle andre jeg kjenner sover, og det ikke er sosialt akseptert å ringe den faktiske psykologen min.
Millennial_tidsoptimistDe siste ukene har jeg tilbrakt mange, mange timer på sykehuset. Ikke på Ullevål, ikke på Riksen, ikke på St. Olavs, nei – men på Pittsburgh hospital. Ja, jeg ser på sykehusserien The Pitt. Her har jeg nå tilbrakt godt over 15 timer, cirka like lenge som statistene sitter i «chairs», altså på venteværelset. Benket i en annen verden, en syk verden, der alle problemer har en kur. Gid, om jeg bare var så heldig. Mitt problem er at jeg ikke får solgt leilighet, og verken antibiotika eller intubering kan helbrede meg fra stresset. The Pitt redder meg likevel, for hva er vel bedre enn et seriemaraton når livet er litt ekstra stress. Før jeg leverte bacheloroppgaven så jeg The Office. Da farmor døde, så jeg HBO-versjonen av Scener fra et ekteskap. Og nå er det altså The Pitt som berger meg. Å, onkel Amerika, takk for tv-tåka.
Millennial_sykehusgjenger