Man skal ikke beskylde tigeren for å ha striper. Alle vet hva man kan forvente av en Vinge og Müller-oppsetning.
Det sier Frode Helmich Pedersen, professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Bergen, som de siste ukene har satt sinner i kok i teatermiljøet. Både i Klassekampen og litteraturavisa Bla har han beskyldt institusjonsteatrene for å neglisjere litteraturen til fordel for «påfunn, show og etteraping av underholdningsindustriens virkemidler».
Klassekampen var derfor nysgjerrig på hva han ville synes om teaterkompaniet Vinge og Müllers iscenesettelse av «Byggmester Solness» på Det Norske Teatret i Oslo.
For de siste to tiårene har Vegard Vinge og Ida Müller slått seg opp som noen av landets mest grenseoverskridende teaterregissører. Kroppsvæsker, nakenhet og iscenesettelser av Ibsen-stykker som bikker et tosifret antall timer, er blitt deres kjennetegn.
Kompaniet kom for alvor i offentlighetens søkelys under Festspillene i Bergen i 2009, da deres oppføring av «Vildanden» ble stanset klokka tre om natta, fire timer på overtid. Forestillingen ble av flere omtalt som en skandale, mens andre mente at kompaniet var det beste som hadde skjedd norsk teater på flere år.
Seinere har Vinge og Müller høstet stor internasjonal anerkjennelse, og Det Norske Teatret har invitert dem til et mangeårig samarbeid.
Men hva vil så den skeptiske, og langt fra ivrige teatergjengeren Frode Helmich Pedersen mene om duoens dekonstruksjon av Henrik Ibsens skuespill?
Mestre på skandale
Med oss på Det Norske Teatret var også Therese Bjørneboe. Teaterkritikeren og redaktøren for Norsk Shakespearetidsskrift inngikk i den lille, men høylytte minoriteten som hyllet Vinge og Müllers «Vildanden» under Festspillene i Bergen i 2009. I Klassekampen skrev hun den gang at forestillingen var «en av de politisk sterkeste Ibsen-oppsetningene» hun hadde sett.
Klassekampen møter Pedersen og Bjørneboe dagen etter premieren på «Byggmester Solness». Forestillingen varte i ni timer, og likevel hadde skuespillerne bare kommet seg til slutten av andre akt da scenelysene ble slukket.
– For å ta det enkleste først: Var det en god forestilling?
Bjørneboe gjør tegn til at Pedersen skal svare først, men han nøler.
– Det er et spørsmål som ikke kan besvares med et enkelt ja eller nei. De har en egen estetikk, som gjør at det er interessant å se på. Det er en blanding mellom pop art, tysk ekspresjonisme og pornoestetikk, sier han, og fortsetter:
– Men de er aller best – og dette går tilbake til mitt opprinnelige poeng – når de forholder seg til Ibsens tekst. Måten de framstiller den på, gjennom insisterende eller groteske repetisjoner, får vektlagt det skandaløse som faktisk står i stykket. De lar oss se den obskøne undersida av Solness’ kunstneriske drive. Det synes jeg er bra, men inntrykket forstyrres dessverre av mange utmattende og langdryge påfunn.
Bjørneboe rister på hodet. Selv når forestillingen tar seg store friheter, gjøres det på en måte som støtter opp under teksten, mener hun.
– Ibsens stykker er konversasjonsdramaer, hvor det er lite handling. Vinge og Müller bryter med den «dannede» samtalen, og forteller i handling og bilder, som vrenger ut det sjokkerende og brutale. Men det er jo et stilisert teaterspråk med masse humor, sier hun.
– Langsomheten er viktig
Som når hovedkarakteren, byggmester Solness, får fristerinnen Hilde Wangel på døra. Det unge bekjentskapet har vært på fjelltur, og forteller Solness at hun har skittent undertøy i ranselen som hun gjerne skulle hatt vasket før hun drar videre.
I Vinge og Müllers versjon får denne scenen stor plass. De møkkete trusene paraderes rundt på scenen. Deretter bæsjer Hilde på Solness, hvorpå han spiser avføringen.
– Generelt funker disse grepene, fordi det er belegg for dem i teksten, sier Pedersen.
– Bæsjen handler om å vise det tvilsomme driftslivet til byggmesteren. Forestillingen blir et portrett av Solness’ uskjønne indre.
Oppsetningen hadde likevel tjent på å være mer konsentrert, mener han. Metakommentarer om det som foregår på scenen, illusjonsbrytende publikumshenvendelser og sekvenser hvor skuespillerne repeterer samme gest kunne vært kuttet – uten at det hadde gått utover kvaliteten.
– Det virker som at mange teaterfolk mener at kompromissløshet har en verdi i seg selv. Jeg tror de fleste publikummere opplever disse påfunnene som kjedsommelige heller enn utfordrende, selv om det nok er det sistnevnte regissørene prøver på. I hvert fall var det sånn jeg erfarte denne oppsetningen, sier litteraturprofessoren.
– Men sånn er det i forestillingene til Vinge og Müller, innvender Bjørneboe.
– De har et sterkt live-element, hvor stoffet utvikles underveis. Langsomheten er en viktig del av stykkenes univers. Men det er forskjell på dynamikken fra kveld til kveld, og forestillingen vi så ble jo ikke ferdig.
Ess i arsenalet
Ifølge henne er uforutsigbarheten en av styrkene i Vinge og Müllers oppsetninger. De kan ha et stort arsenal av innøvde scener, som plukkes ut og igangsettes der og da – nesten som når et band spiller sanger på en konsert.
– De monotone scenene utfordrer publikum ved å gi dem motstand. Når nøkkelscenene endelig kommer, blir det som en slags åpenbaring.
Vinge og Müller får hamret inn volden og den sosiale undertrykkelsen som ligger latent i Ibsens stykker, men som sjelden utforskes, forklarer Bjørneboe.
Effekten forsterkes ved at de plukker ut enkelte nøkkeldialoger i teksten og gjentar dem gang på gang.
– Poenget mitt er at man som teaterregissør kan ha satt seg inn i hele litteraturforskingen – uten at man leverer akkurat det Pedersen spør etter. Det er mulig å være en god leser selv om man har et bildebasert formspråk eller ikke følger teksten ordrett, sier Bjørneboe.
Et spørsmål om kvalitet
At teateret benytter seg av andre virkemidler enn reint tekstlige, betyr ikke at det ikke forholder seg til litteraturen, påpeker Bjørneboe.
– Jeg synes det er helt feil å si at teaterfolk ikke er beleste nok. Det er mange måter å omgå de klassiske stykkene, og skape nye på. Til syvende og sist handler dette om hvorvidt noe er godt teater eller ikke, sier hun.
– Hva tenker du om det, Pedersen?
– Med det litterære mener jeg egentlig nøyaktig det Therese sier, nemlig at oppsetningene springer ut av en forståelse av selve verket. Teateret må stole på at stykket i seg selv er bra, og at det er derfor det settes opp, sier han.
– Man kan skille mellom å være verkstro og å være teksttro. Det første er viktigere enn det siste. Det kan vi kanskje være enige om? spør Bjørneboe.
Pedersen nikker, mens Bjørneboe fortsetter:
– Jeg synes også at det blir skapt mange «light»-versjoner av klassikerne. Det er i det hele tatt lite volum i norsk teater. Ergo er det Ibsen publikum er mest fortrolig med, og man derfor kan ta seg størst friheter med, sier Bjørneboe.
– Mon det, mon det. Nå har vi snart en hel generasjon som ikke har sett titteskaps-Ibsen, skyter Pedersen inn.
Kulturborgerskapets kollaps
Fordi klassikere aldri settes opp i sin reineste form, mangler publikum de nødvendige referansene til å ta innover seg det som skjer på scenen, mener Pedersen.
Det er Bjørneboe uenig i.
– Da kommer man over i en annen problemstilling, i forlengelse av det du har skrevet om at teateret kan skylde seg selv for sin egen krise. Det er mer komplisert enn som så. Klassikerne undervises det nærmest ikke i lenger. Dramatikk er ikke et selvfølgelig fundament i kulturen, sier hun.
– Så det er ikke teateret som er i krise, slik Pedersen hevder?
– Teateret har for så vidt vært i krise siden filmen ble oppfunnet. Utfordringen nå er at vi ikke har et kulturbærende borgerskap lenger, sier Bjørneboe.
Postmoderne problem?
Eller så har teateret mistet dem. Tidligere, hos realistiske dramatikere som Bertolt Brecht og Nordahl Grieg, var det kritiske hammerslaget mot samfunnet viktig. Sånn er det ikke lenger – og det lider teateret under, mener Pedersen.
– Når teateret er politisk i dag, er det for eksempel antirasistisk og pro-pride. Problemet er at dagens teaterpublikum allerede er enig i alt dette. De i salen blir aldri konfrontert med noe som sier at du må forandre ditt liv. Det er de andre teateret ender opp med å kritisere.
Resultatet blir oppsetninger som utgir seg for å være samfunnsaktuelle uten å faktisk være det, mener professoren. Vinge og Müllers «Byggmester Solness» inkludert.
– Jeg oppfatter ikke dem som spesielt ulitterære, men de henger igjen i et postmoderne formspråk jeg tror man må forbi. Det er ikke dette som er veien framover for teateret.
– Så selv om Vinge og Müllers spillopper er berettigede, har ikke forestillingen omvendt deg?
– Grunnen til at jeg foreslo realisme, er at det er en fornuftig form for publikumsfrieri. Egentlig vil jeg bare ha et intelligent teater som tar stykkene de setter opp på alvor.
– Men det mener du at teateret allerede gjør, Bjørneboe?
– Jeg mener jo ikke at alt er like intelligent. Men det er en generalisering å si at teaterfolk ikke er fortrolige med litteraturhistorien, sier hun, og legger til:
– Det er ikke nødvendigvis de litterære analysene som er mest relevante for en regissør. Teateret har langt flere virkemidler til disposisjon, som kan være minst like meningsbærende som ordet.