Ved veis ende

En ener i sitt fag

Bassen til Richard Davis (1930–2023) kunne løfte alle og enhver.

BASSPROFESSOR: Richard Davis på scenen i 1987. Foto: Frans Schellekens/Getty ImagesBASSPROFESSOR: Richard Davis på scenen i 1987. Foto: Frans Schellekens/Getty Images

Det er ikke mange jazzmusikere som har favnet like bredt og satt like dype spor som kontrabassisten, pedagogen og aktivisten Richard Davis. Han hadde en lang og omfangsrik karriere, og begynte å spille med sangeren Sarah Vaughan mot slutten av 1950-årene. Davis gjorde seg for alvor bemerket fra første halvdel av 1960-tallet og utover, der bassen hans ble en essensiell tilstedeværelse på mesterverk og milepæler som «Out to Lunch!» med Eric Dolphy, «Point of Departure» med Andrew Hill og «Rip, Rig & Panic» med The Roland Kirk Quartet. Bare i 1964, samme år som han spilte inn «Out to Lunch!», er han kreditert med bidrag på over tjue velkjente innspillinger – sammen med folk som Booker Ervin, Anthony «Tony» Williams, Oliver Nelson, Gil Evans, Johnny Hartman og Carmen McRae, for å nevne noen.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.