Det var i koronapåska det starta. Den stille uka som blei en stille måned, en stille vår, en stille hjerne – og jeg trengte noe som var som dop bare at det ikke var dop, liksom.
Allerede abonnent? Logg inn
Så skriver jeg visst igjen denne spalta fra et venterom. Ikke nok med det – det er det samme venterommet som jeg skrev fra sist, så beskrivelsen min er allerede brukt opp. Den eneste forskjellen er at flatskjermen denne gangen er på igjen og viser de sedvanlige grimme bildene av tannstell der Karius og Baktus har fått herje i fri dressur. Må se på noe annet. Fortsatt ingen blader å se her, så det blir vel mobilen. Der tikker det inn oppgaver og e-poster, ting jeg kunne ha sett på mens jeg venter, men av en eller annen grunn gjør venterommets natur det helt umulig å tenke framover, forbi ventingen. Blir ikke stort mer akkurat nå enn å vente på et venterom. Å leve i nået sies å være et bra mål. Folk er for dårlige til å leve i nået, hører jeg stadig.
donderdagI det siste har jeg begynt å lure på om det er noen ettervirkninger fra pandemien på samfunnet som vi har glemt å snakke om. En av dem er at kontoret er død. Ideen om en arbeidsplass der man driver med arbeidsting, har blitt drept av gjemmekontoret, lykkestedet der man kan jobbe uten bukser på og steke seg et surdeigsbrød mellom øktene. Ikke ti ville dieselbusser kunne fått kontorfolket tilbake på jobb etter pesten. Hva folk gjør i husets lune rede, er ikke mitt problem. Problemet er at de ikke holder seg der. Vi har jo i årevis hatt kafeer preget av et hav av Macbooks og seriøse blikk som sier at her er det en som jobber på romanen sin og absolutt ikke scroller på Instagram, ånei, slett ikke, og forresten, hvem sier at man ikke kan ta pause?! Hæ? Skal ikke en fattig kulturarbeider i prekariatet få lov til å hvile øya litt, hæ, hæ, er du fascist, eller?!! Men vi sporer av. Saken er at hysj-hysj-blikk og innbitt klapring på tastatur har blitt erstattet med … Zoom-møter. Med lyden på.
donderdag«‘Egil Skallagrimsson’ av Kolbein Falkeid» av meg En dag kom han til deg, Kolbein, En reisende langveisfra. Posete øyne og ustelt skjegg, banket Egil på din sjeledør. Inn i din verden gikk han, Stinkende av sorg, blod og av hav. Taus tok han ordene med seg. Tungen var som skåret av. Og du så han for den han var. Ikke viking, sverdsvinger, voldskar, Men et menneske: Kriger-poet, ja, men først og fremst far. Kom Kolbein, ukuelige kvadsmann. Vi går viking på natthavet, vi to. Kolbein og Egil bordet båten, Døden fikk vente i land. I forstavnen over solskinnsdypet Så jeg dere, syngende, sørgende. Alderdom dryppet fra skjeggene Som saft fra solmodne plommer To fedre ferdes nå Der ute på havet et sted. En jakter hevn, Den andre sjelefred. Jeg står bak et speil, Og Kolbein foran en boltet dør. Og bak den står Skallagrimsson – mørkets sanger og smed. Så Egil ville havet til livs. Tvinge klinge i Ægir selv. Holmgang med skjebnen Hadde du og gått, Kolbein.
Tusten