21. mai
Dikt om dikt om dikter «‘Egil Skallagrimsson’ av Kolbein Falkeid» av meg
En dag kom han til deg, Kolbein,
En reisende langveisfra.
Posete øyne og ustelt skjegg,
banket Egil på din sjeledør.
Inn i din verden gikk han,
Stinkende av sorg, blod og av hav.
Taus tok han ordene med seg.
Tungen var som skåret av.
Og du så han for den han var.
Ikke viking, sverdsvinger, voldskar,
Men et menneske:
Kriger-poet, ja, men først og fremst far.
Kom Kolbein, ukuelige kvadsmann.
Vi går viking på natthavet, vi to.
Kolbein og Egil bordet båten,
Døden fikk vente i land.
I forstavnen over solskinnsdypet
Så jeg dere, syngende, sørgende.
Alderdom dryppet fra skjeggene
Som saft fra solmodne plommer
To fedre ferdes nå
Der ute på havet et sted.
En jakter hevn,
Den andre sjelefred.
Jeg står bak et speil,
Og Kolbein foran en boltet dør.
Og bak den står Skallagrimsson
– mørkets sanger og smed.
Så Egil ville havet til livs.
Tvinge klinge i Ægir selv.
Holmgang med skjebnen
Hadde du og gått, Kolbein.
Tusten