Miljøfilosofen Arne Næss hadde et paradoksalt forhold til klimakrisen. Det var preget av en «dommedagsoptimisme», tuftet både på skepsis til at mennesker ville klare å stoppe økonomisk vekst og troen på en grønnere verden. Man finner en lignende type dommedagsoptimisme i Ragnarok-fortellingen, der livet på jorda ender, men en ny verden oppstår igjen fra asken. Før han døde, spøkte Næss med en avvæpnende ærlighet: «Det ble ikke noe politikk av min dypøkologi. Men ideen om naturens iboende verdi vil en dag utkonkurrere økonomiske modeller som ødelegger planeten.»
Må vi omfavne verdens undergang fordi det er for seint for klimaet uansett? Ikke ifølge årets Arne Næss-professor, Jason Hickel.
Mellom vekst og Ragnarok
