Senterpartiet i Sør-Varanger har en klar beskjed til vår aggressive nabo i øst: Et angrep på Norge vil få best utfall – for angripende part – om det skjer lørdag eller søndag. Årsaken: Et høyt antall norske offiserer er pendlere.
Allerede abonnent? Logg inn
Det norske VM-eventyret har vært litt av en fest så langt, med unntak av kampen mot Frankrike. Ikke bare har Norge vist god form, vi har også vist at vi har spillere i verdensklasse, og har blitt maskoter for alle de andre nasjonene med roing og vikingestetikk. Kort sagt, Norge er i vinden. For de av oss som har levd lenge nok til å huske 28 år med utsagn av typen «Norge suger i fotball» og «vi har ingenting i VM å gjøre», er det nesten rart å se den yngre garde være så ublu ekstatiske på Norges vegne. De aller yngste kan stolt si at Norges herrelandslag foreløpig bare har tapt én VM-kamp. At vi har kvalifisert oss før, vet de ikke. Jeg kjenner at jeg enda er litt skeptisk til Norge som lag. Vel har vi noen ess, men spiller vi ikke ennå litt traust? Litt mye defensivt spill, litt for mange pasninger foran mål som bare ikke sitter, litt mye surr? Det er godt mulig at traumet over å være så uglesett som fotballnasjon – på herresiden, altså – har satt seg.
Pernille Ekornrud GrøndalGjennom mitt 24 år lange liv har fotballinteressen vært ikke-eksisterende, til tross for at kvinnelandslaget har spilt i alle VM siden det ble arrangert for første gang i 1991. Men nå har jeg slukt både NRK-serien og Netflix-dokumentaren om herrelandslaget, så jeg var klar da Norge skulle møte Frankrike fredag. Men oppmerksomhetenvandrer lett for en som oppdaget fotball for to uker siden. Mens Ståles reservelag ble grusa av de franske stjernespillerne, planla jeg etterlengtet mobiltid i dokø. Det rakk jeg ikke, for på baren var det hele ti båser til kvinnene. Til sammenligning var det kun to pissoarer til menn, et sjeldent syn som gjør at den etterlengtede euforien fra Senegal-kampen sprer seg blant kvinnene i køen. Det er latter, high fives og heiarop. Jeg tror til og med noen ropte «ro!» idet de trippet forbi køen til guttedoen. Caroline Ciardo Perezforklarer det fint i boka «Usynlige kvinner».
Ada Louise AndreassenI 1987 giftet Anne Katrine Parow seg med Axel Buch på idylliske Røros. Problemet var bare at dette må regnes som et klart brudd med valgløftet til Arbeiderpartiet i Trondheim ved lokalvalget i 1983. Parow var ordfører for Ap, og Buch var tidligere ordfører for Høyre. Begge stilte som ordførerkandidat for sitt parti, og Parow gikk til valg med slagordet «heller trikk enn Buch». Det stemmer nok sikkert at valgløftet heller gjaldt hvem som skulle bekle ordførerkjedet, og ikke hvem en skulle gifte seg med. Selv for den apolitiske byen Trondheim hadde det vært litt i overkant å gå til valg på hvem en skulle ta som ektefelle. Trikken,som seinere skulle dominere trondheimspolitikken, gikk Parow inn for å legge ned. For etter valget ble hun ordfører, med Buch som vara.
Brage Arctander Dingsøyr