Jeg er nødt til å starte med det opplagte: Når litteraturprofessor og -kritiker Eirik Vassenden utgir en bok om litteraturkritikkens stilling i dag, og jeg, en litteraturkritiker, formelig kaster meg over den – for så å nevne litteraturkritikk / -kritiker tre ganger i én setning – så må det framstå som temmelig selvsentrert. Det er det òg, men det er en selvopptatthet som springer ut av en nagende usikkerhet som ikke egentlig kler den offentlige rollen vi forsøker å bekle: Har vi kritikere egentlig noen funksjon? For å leve av denne aparte virksomheten er i hvert fall undertegnede avhengig av den sporadiske klangen fra statlig stipendmynt, så man vil jo gjerne gjøre nytte for seg.
Kritikken skal hjelpe oss til å håndtere offentligheten bedre, mener Eirik Vassenden. Og den må være underholdende.
Kritikerens maskespill
