Mandag ble det kjent at den anerkjente og prisbelønte regissøren Kjersti Horn blir ny teatersjef ved Det Norske Teatret i 2025. Mye tyder på at Horn har en mer krevende oppgave foran seg enn sin forgjenger Erik Ulfsby. To år med pandemi og stengte teatre har blitt avløst av en krig med tøffe konsekvenser for folks lommebøker. I snitt har hver fjerde besøkende forsvunnet fra norsk teater siden 2019, viser en rapport Kulturdirektoratet nylig lanserte.
Skal vi tro litteraturprofessor Frode Helmich Pedersen, beror også krisa i norsk teater på at det har mistet kontakten med sin litterære arv. I et innlegg i litteraturavisa Bla hevder han at teatret har rotet seg bort i fiffige påfunn, show og etteraping av underholdningsindustriens virkemidler. Om Kjersti Horns oppsetning av «Romeo og Julie» på Den Nationale Scene i vår – en forestilling som blant annet høstet Heddaprisen for beste regi – bruker Pedersen beskrivelsen ‘en stor kalkun’.
Men litteraturprofessoren mener å vite hvilken medisin teatret trenger for å igjen få en sentral rolle i samfunnet: Fordi «litteraturen er selve arnestedet for meningsskapelse», må teatret ta den litterære arven på større alvor. Det Pedersen tilsynelatende glemmer, er at også litteraturen har sine utfordringer i vår tid. Verken dramatikken eller romanen har samme selvsagte plass som tidligere. I snitt leser vi færre bøker, og unge leser betydelig mindre enn for femten år siden: En av seks studenter oppgir at de aldri leser skjønnlitteratur. Denne diskusjonen burde derfor egentlig utvides: Hvilken plass har kunsten og kulturen i samfunnet vårt i dag?
Pedersen peker likevel på mye interessant. Han minner om at teatret hadde en langt mer sentral plass i samfunnet på Henrik Ibsens tid. Da var det ganske riktig en viktig arena for underholdning, samfunnskritikk, selverkjennelse og fellesskap. Går vi enda lenger tilbake, til Antikkens Hellas, finner vi at teatret var tett forbundet med utviklingen av demokratiet. Spektakulære utendørsamfier ble bygget ut fra vissheten om at teatret var den mest betydningsfulle sosiale møteplassen for byens borgere.
Dramatikken som ble oppført var nærmest dagsfersk, med etiske og filosofiske problemstillinger opptok den greske befolkningen. Alle som hadde stemmerett, var forpliktet til å møte i teatret, og manglet man penger til billetten, ble den dekket av byrådet i Athen. Når europeisk teaterhistorie noen århundrer seinere ble formet av litterære størrelser som Shakespeare og Ibsen, ble disse populære i sin samtid ikke minst fordi de aktualiserte problemstillinger og verdispørsmål som datidas folk opplevde at angikk dem og verden de levde i.
Så hva har forandret seg i århundrenes løp? Grovt sagt, så har baksida ved etableringen av institusjonsteatre og kanoniseringen av dramatikere vært at teateret på mange måter har utviklet seg til å bli en tilbakeskuende formidler av litterær kulturarv. En betydelig del av hovedscene-prosjektene ved norske teatre handler om å aktualisere og re-konseptualisere fortellinger fra 1500-tallet og fram til første del av 1900-tallet, og av den grunn opplever mange at teatret ikke i tilstrekkelig grad tar for seg de politiske og verdimessige utfordringene som dagens mennesker står overfor.
At store dramatiske klassikere fortsatt har noe å fortelle oss, er det ingen tvil om. Samtidig er det et tankekors at scenekunstnere og dramatikere som tar utgangspunkt i vår samtid , har en langt mindre sentral plass enn fortidas forfattere. Teatret fungerer nemlig ikke som en demokratiserende institusjon hvis det blir musealt.
I kontrast har det de siste par tiårene funnet sted en multimedial revolusjon i teatret. Moderne sceneteknologi gir store muligheter for avansert lys- og lyddesign, teknikk, video og live-projeksjon. Ledlys-teknologien aleine gir nå så mange muligheter at den langt på vei kan erstatte tradisjonell scenografi . Den moderne publikummer forventer dessuten et teater som forteller historier på en mer dynamisk og visuelt orientert måte enn før, fordi folks eksponering for visuell teknologi – som for eksempel dataspill – gjør at de også stiller nye krav til teatret.
For noen, som litteraturprofessor Frode Helmich Pedersen, kan opplevelsen bli at samtidas teater preges av ‘fiffige påfunn’. Men det som er et fiffig påfunn for én publikummer, kan være et vellykket grep for en annen. Likevel tror jeg Pedersen er inne på noe. ‘Fiffigheten’ kommer delvis av at historier fra fortida skal forenes med estetikk og teknologi av i dag – på alle tenkelige vis. For mange er ikke dét nok for å føle at teatret virkelig betyr noe. Store, klassiske fortellinger på Oslo-scenene er lunkent besøkt i høst: «Oresteia» på Det Norske Teatret spiller for halvtom sal og « En folkefiende» på Oslo Nye Teater selger oppsiktsvekkende få billetter – til tross for gode kritikker.
Parallelt ser vi et helt nytt teaterfenomen: Utenfor teatrene dukker det opp forestillinger som opplever en eksplosiv interesse. I vår hadde Nationaltheatret eventyrlig suksess med oppsetningen av «Døden på Oslo S», som ble spilt i et nedlagt kjøpesenter på Økern. Forestillingen « Sorte gutter gråter ikke» ( av Tani Dibasey og Deniz Kaya med flere) fant sted i en dupleksleilighet på Rodeløkka, og helga som var fikk en vandreforestilling om overgrep – « Fuckgirl» – publikum til å «gråte på jentedoen» på Hamar, ifølge Aftenposten-anmelder Per-Christian Selmer Andersen.
Disse produksjonene har det til felles at de utforsker aktuelle verdispørsmål: Er vi egentlig et samfunn som tar vare på hverandre? Finnes det strukturell rasisme i Norge? Hvordan dømmer samfunnet en ‘fuckgirl’ i dag? Selv om spørsmålene ikke er like eksplisitt stilt i alle produksjonene, har forestillingene et tydelig sosialt og samtidspolitisk fokus, og lar publikum komme tett på. Kan nøkkelen til teatrets framtid som kunstart ligge nettopp her? I ulike måter å gjenoppfinne det som demokratiserende fellesskapsarena på?
«Teateret må være tydelig på hva vi kan tilby som refleksjonsrom og samhandlingsarena i vanskelige tider», siteres Kjersti Horn på i pressemeldingen fra Det Norske Teatret denne uka.
«Teateret er et ikke-religiøst rom der vi kan treffe hverandre og tenke over samtida vår, ikke for å finne de absolutte svarene, men for å tvile, lete og være sårbare, le og gråte, sammen,»
Her er hun inne på noe sentralt. Som sjef for et av landets største – men også pressede- teatre, kan hun likevel komme til å bli så økonomisk vingeklippet at hun i realiteten mister det kunstneriske handlingsrommet hun trenger for å få teatret til å fly.
For en ting er sikkert: Når det å skape verdi blir ensbetydende med det å skape størst mulig profitt, er teatret og kunsten nødt til å tape.