Jeg holdt nesten pusten for ikke å forstyrre dem, da jeg hørte dattera mi spørre sin venninne fra utlandet: «Så hvordan har koronatida vært for dere i England?». Venninna svarte, rolig og konverserende, at det hadde vært en vanskelig tid. Regjeringen, forsto vi, hadde håndtert det dårlig. Jeg ville ikke gå glipp av et ord: De var så veslevoksne at det var som å høre et miniatyr-Dagsnytt Atten hvor alle involverte hadde skrubbsår, tannfelling og gode manérer. Men jeg hørte også ekstra godt etter fordi det var som en fallem ned i tida, til den unntakstilstanden pandemien var, da man måtte nappe barnet ut av første klasse etter seks måneder for å ta fatt på en ny virkelighet. Hvordan snakket de om det seg imellom?
Naomi Klein har sjøsatt et nytt, dypt personlig prosjekt. Det ser dessverre ut til å angå oss alle.
Ned i kaninhullet
