Lista over nominasjoner til vårt prosjekt av året, venstresidas kanon, er i ferd med å bli lang. Den har også noen interessante særtrekk. For eksempel er veldig mange romaner nominert. Det er bøker av Tarjei Vesaas og Kjartan Fløgstad, John Steinbeck og Camilla Collett og omtrent alle barnebøkene til Astrid Lindgren. Innimellom fins noen kampskrifter og politiske analyser, men det er langt mellom dem.
Det mest oppsiktsvekkende, når jeg ser lista som helhet, er hvor fraværende bøker om venstresidas historie er. Med unntak av Tore Linné Eriksen, som har nominert storparten av Eric Hobsbawms historiske mursteiner, er det få nominerte bøker som forsøker å forklare og forstå venstresidas mangslungne historie. Vi bør kjenne hvilke saker, teorier og strategier som har preget ulike venstrebevegelser, men også vite når de var nyttige og når prosjekter i sosialismens navn har ledet fryktelig galt av sted.
Sovjetlederen Vladimir Lenin, som blir debattert i våre spalter i disse dager etter at Karl Ove Knausgård takket ja til den svenske Lenin-prisen, sa i sin tid at «Marx’ lære er allmektig fordi den er riktig». Lenin mente den tyske filosofens læresetninger var viktigere for utviklingen av den nye sovjetstaten enn viljen og behovene til folkene som utgjorde den. En slik dogmatisme er et eksempel til avskrekkelse, ikke etterfølgelse. Det betyr ikke at det Karl Marx skrev, må forkastes av dagens radikale bevegelser. Tekstene må likevel forstås ut fra sin samtid. Marx og hans samtidige revolusjonære utviklet teorier og strategier i en tid før arbeiderne de kjempet for fikk stemmerett, da opprør ble møtt med vold, fengsling og landsforvisning.
Vel så viktig som å kjenne Marx’ analyser av for eksempel forholdet mellom arbeid og kapital er det å vite noe om teorienes virkningshistorie i verden. Alle de som fant sammen under sosialismens fane, hva kom ut av deres organisering og opprør? Den rettmessige kampen mot undertrykkelse endte i flere land i autoritære og paranoide regimer.
Har så venstresida lært noe i tidas løp? Skal vi tro enkelte av dem som nå diskuterer Lenin i våre spalter og på Facebook, står venstresida nærmest på diktaturets rand. Sovjets tilblivelse skal ikke diskuteres, bare fordømmes – punktum! Realiteten er at det knapt er sosialister igjen som hyller Sovjet og dens ledere. Det fins autoritære politiske bevegelser, men de plasserer seg til høyre i det politiske landskapet. Fienden deres er kulturmarxister, sosialister og eliten. På venstre fløy mobiliseres det i hovedsak rundt økonomiske og sosiale spørsmål. Kanskje henger det sammen med nettopp erkjennelsen av sosialismen og kommunismens smertefulle historie. Og den lærer vi ingenting av om vi ikke også forsøker å forstå den i all dens kompleksitet.
Venstresida rommer mange retninger, som med litt ulikt utgangspunkt har utdannet, organisert og kjempet for arbeideres rettigheter. Kommunister, sosialister, anarkister og sosialdemokrater sto iblant samlet i opprør mot eierklasser og koloniherrer, mens de andre ganger kranglet seg imellom. Når vant de fram og skapte gode samfunn? Når gikk det galt? Dét er den sentrale kunnskapen for den som vil videreføre det beste fra tradisjonen.
Å kåre venstresidas kanon er en komplisert oppgave. I en kanons natur ligger det å finne fram det fra fortida som er verdt å bevare, men også en idé om at tekstene må være relevante for den framtida vi ser for oss. Dagens politiske situasjon krever en venstreside som er kunnskapsrik, lærevillig, engasjert og som evner å se alternativer for vår tid, ikke forrige århundre.