Etter Økokrims fiasko i Transocean-saken ble virksomheten evaluert. Riksadvokatens rapport om saken viste store mangler i ledelse og store hull i kompetanse. De dyktige forsvarsadvokatene var faglig overlegne statsadvokatene fra Økokrim. Derfor gjorde aktoratet et tappert forsøk på å hyre inn forsvarsadvokater for å styrke Økokrims kompetanse i retten.
Allerede abonnent? Logg inn
Jeg har fått mitt første barn. En liten jente. Hun heter Naomi Azra Zulic-Villanueva, og hun er norsk, bosnisk og filippiner. Allerede før hun ble født, sto vi i spørsmålet alle foreldre møter: Hva skal barnet hete? Men for oss handlet det ikke bare om smak eller estetikk, det handlet om identitet, tilhørighet og fremtiden i det jeg og faren hennes opplever som en polarisert verden. Da jeg og samboeren min delte navnevalget med venner og bekjente, møtte vi både begeistring og skepsis. Mange syntes det var et vakkert navn, men også flere som hadde et lite «men…». Navnet ble oppfattet som langt, kanskje krevende å uttale. Det som ble foreslått var et kort, internasjonalt navn som er enkelt å uttale i Norge og resten av vestlige verden, og muligens kunne det vært lurt å gi farens norske mellomnavn, Pettersen, til etternavn: «Hun skal jo tross alt bo i Norge.» Kommentarene var uten vond vilje, men de etterlot likevel en bismak, en ettersmak av assimilering.
Aida ZulićJeg hører til dem som har etterlyst og savnet Åpen bok – Kritikerne. Derfor leste jeg med stor interesse innlegget «Nødvendig endringsiver» av Ana Leticia Lourenço Sigvartsen, redaksjonssjef for kulturinnhold i NRK, 4. oktober. Det brukes mange ord for å gå rundt grøten: «Oppdraget krever at NRK er bevisst på hvilke områder som dekkes mye og lite, hvem vi møter når og hvordan folk bruker plattformene våre – og vi må prioritere deretter.» Menes det med dette at programmer som Åpen bok – Kritikerne når ut til en for smal lesergruppe? Og hvordan begrunnes det? Slike program for litteraturkritikk favner både om de som er interessert i å høre om nye bøker og de som er drevne litteraturkritikere. Mitt inntrykk er at Åpen bok – Kritikerne savnes av mange og fortsatt etterspørres. Hvilke aldersgrupper som nås, avgjøres vel også av typen bøker som presenteres. Det hevdes at en nå når bredere ut med litteraturkritikken. Leseklubben er et prisverdig initiativ for å få «hele folket» til å lese, særlig de yngre aldersgruppene.
Margrete GundersenI 2006 sto ytringsfriheten på spill, og norske myndigheter sviktet. Etter at avisen Magazinet trykket Muhammed-karikaturene som opprinnelig sto i Jyllands-Posten, ble Norge trukket inn i en voldsbølge. Norske flagg ble brent, ambassaden i Damaskus angrepet, og norske soldater i Afghanistan ble mål for brannbomber. Flere ble såret, og liv gikk tapt. I stedet for å stå rakrygget i forsvaret av ytringsfriheten, valgte utenriksminister Jonas Gahr Støre å beklage at muslimer følte seg krenket. UD sendte ut talepunkter som antydet at karikaturene kunne være hets eller hatefulle ytringer – et budskap som mottok sterk kritikk, blant annet fra VG og KrFs Jon Lilletun. Presseforbundets Per Edgar Kokkvold mente det var forkastelig å sidestille dem som bruker ytringsfriheten med dem som truer den med vold. Støre hevdet også at ingen «toneangivende» norske medier hadde trykket tegningene og forsøkte slik å isolere Vebjørn Selbekk og Magazinet.
Joel Ystebø