Seks skuespillere og en regissør har bestemt seg for å lage teater om rasisme. De første prøvedagene er stemningen god, men snart oppstår det friksjon mellom skuespillerne. Hvem skal få siste ordet: Den hvite regissøren, eller skuespillerne som selv kjenner rasismen på kroppen? Temaet viser seg å ha flere lag enn regissøren var forberedt på ved prøvestart, og snart nærmer spenningen i gruppa seg bristepunktet.
Det er dette som er rammefortellingen i Antiteatrets nye forestilling « Rasisten», som spilles i Teaterkjelleren på Oslo Nye Teater. Publikum møtes av klubbmusikk og åpen bar, og kan kjøpe seg en øl eller et glass vin før de finner seg en stol rundt spilleplassen – et firkantet kvadrat som er enkelt markert med hvit teip.
Regissør Even Torgans metagrep er interessant. For mens han selv ikke tar aktivt del i forestillingen, figurerer Jonas Hoff Oftebro som den velmenende, men stadig mer dominerende, fiktive regissøren Henrik S. Hildal. I starten sitter skuespillerne blant publikum, og i tråd med fiksjonskontrakten blir vi en slags forlengelse av ensemblet. «Dette skal være et safe space ,» sier Hildal vennlig, men han skal snart streve med å holde løftet.
Hildal vil nemlig skildre subtil rasisme og mikroaggresjoner – som kroppsvisitering på flyplasser – men møter motstand fra Aurora Hicks (Natalie Bjerke Roland) og Noa Mbetu (Tani Dibasey). Som de eneste skuespillerne med mørkere hud blir Noa og Aurora utsatt for et tiltakende press etter hvert som ensemblet borer dypere i rasisme-problematikken.
Janne Heltberg spiller den politisk korrekte skuespilleren Finken Johannesen, skolert til fingerspissene i hva som er ‘rette’ og ‘gale’ meninger. Skuespillerveteranen Tom Erik Persson (Per Egil Aske) er lei av hele rasismedebatten, som han synes er nokså «ferdigtygd», mens Sol Hallboe (Tora Dietrichson) er stykkets følelsesstyrte joker.
Nyutdannede Tage Meløy (Ulrik William Græsli) er mer enn villig til å belære de andre skuespillerne om hvor lite bevisste vi er på hvem som har mest taletid i et rom – uten å innse at det i dette rommet antakelig er ham selv. Her er altså gjenkjennelige typer.
«Rasisten» er på mange måter en satire over vår egen tid. Vi befinner oss et sted mellom virkelighet, fiksjon og metafiksjon. Skuespillerne – altså de ekte – henter tilsynelatende elementer fra egne liv. Kritikken mot strukturell rasisme ved Teaterhøgskolen og i institusjonsteatrene er tydelig og skarp. Men hvilke episoder bygger på reelle hendelser, hvilke er fiksjonelle, og hvilke er overdrevet? Det er ikke nødvendigvis så enkelt å forstå.
Antiteatret, som ble etablert i 2012, har markert seg med en type dogmeteater hvor hovedreglene er at forestillingene alltid skal ha en tematikk som er samfunnsrelevant, og at de aldri skal snakke primært til teaterinteresserte. Tidligere har gruppa utforsket temaer som klima, metoo og pedofili. Regissør Even Torgan opererer ofte med en slags uenighetsdramaturgi, hvor handlingen beveger seg rundt etiske dilemmaer og konflikter som publikum tvinges til å ta stilling til.
« Rasisten» har slik sett flere fellestrekk med « Psykt Blod» (basert på den franske filmen La journée de la jupe), som Torgan iscenesatte for Brageteatret i 2020. Sentralt i begge forestillinger er forhandlinger om makt og historiefortelling. Hvor villig er hvite folk til å gi fra seg definisjonsmakta? I « Rasisten» gjelder dette både fortellingen om teatret – som eurosentrisk teaterhistorie – og fortellingene i teatret, hvor melaninrike fortsatt er ekstremt underrepresentert både på regi- og teatersjefnivå her i landet.
Dermed er det ikke nødvendigvis avgjørende at publikum til enhver tid kan skille mellom virkelighet og metafiksjon i « Rasisten», det er nemlig framstillingen av historien som settes under lupen . Uten å røpe for mye, tas publikum etter hvert med til nye rom på Centralteatret, hvor en gradvis oppbygning i ubehag finner sted.
På et tidspunkt blir vi spurt om å rekke opp hånda dersom vi erkjenner at vi er «en del av problemet». En eldre, hvithåret dame er oppriktig berørt. Det er tydelig at hun har gjort seg noen nye erkjennelser når hun beveget sier at «rasisme er som et slags fortidas teppe som vi trekker med oss».
De som ikke rekker opp hånda, blir bedt om å forlate forestillingen. En pent antrukket kvinne på rundt femti svarer at hun ‘jobber med alle mulige folk’, og at hun opplever seg selv som fargeblind. Hun nekter å si at hun er en del av problemet, og hun nekter også å forlate teatret. «Nei, dette blir for dumt. Jeg synes dette er spennende å se på, jeg vil se forestillingen ferdig», sier hun. Spenningen i rommet er til å ta og føle på. En ung, melaninrik mann tar ordet og forklarer vennlig hva han opplever er problematisk med å si at man er «fargeblind».
Spørsmålene som stilles publikum, og de ærlige svarene de gir, skaper forestillingens mest potente øyeblikk, hvor en sjeldent ærlig dialog kunne oppstått på tvers av uenighet, kontrovers og ubehag. Men det er som om man ikke utnytter det fulle uenighetsdramaturgiske potensialet og i stedet avkorter hele seansen. Det lyttes lite til svarene publikum gir. Kunne man boret enda dypere i det smertefulle?
For undertegnede kjennes det som at jeg slipper lett unna fordi jeg har tenkt mye på disse spørsmålene og dermed ikke står i samme – kanskje sårbare – posisjon som en som mangler «mangfoldsskolering». Noen er åpenbart overveldet over det de har sett, og en publikummer sier rett ut at hen kommer til å trenge et par dager for å la det synke inn. En annen sier at han ikke rekker opp hånda fordi han er redd for å bli spurt om noe og så si noe feil.
Eldre publikummere har vokst opp i et langt mer homogent samfunn og skjønner ikke nødvendigvis hva som ligger bak kravet om å erkjenne at man er «en del av problemet» (selv om dette selvfølgelig er problematisk nok). Publikum har altså ulike beveggrunner for å respondere som de gjør, men konsekvensen for å ikke rekke opp hånda er den samme.
Man kan selvsagt si at målet er å nettopp konfrontere folk med rasismen i det de sier, gjør og tenker. Men dommene felles lovlig raskt. Rasisme er et av vår tids viktigste temaer, men også et tema mange er redde for å snakke om. Og når de med feil mening – eller mangelfull begrepsforståelse – utvises såpass brått, kjennes det på mange måter som den enkleste utveien. Hva hvis samtalen hadde fått leve i rommet litt lenger? Det hadde kanskje vært enda modigere?
«Rasisten» er i alle fall en teaterforestilling man dveler ved og tenker på lenge etter at den er ferdig. Noe av grunnen til det er nettopp ubehaget, provokasjonen og sorgen over strukturell rasisme som forestillingen tvinger en til å kjenne på. Og en ting er sikkert: Even Torgan og Antiteatret lager ikke forestillingene sine for å tilfredsstille noen.