Alt lå an til en god valgkampinnspurt for Arbeiderpartiet. Høyre var begynt å falle på målingene; Jonas Gahr Støre var god og trygg i flere tv-debatter; folk var i ferd med å glemme habilitetssakene fra i sommer; lokale politikere fikk større plass – og sist, men ikke minst: Velgerundersøkelser viste at Ap hadde sakseierskap og troverdighet på tunge politikkområder som var viktige for velgerne, eldreomsorg og sosial ulikhet.
Hvis Ap fikk valgkampen til å handle om dette, var mulighetene gode for å øke oppslutningen i innspurten. På Youngstorget var derfor marsjordren klar: De to siste ukene skulle det utelukkende handle om eldreomsorg, der partiet har høy troverdighet. Budskapet ble forsterket med en budsjettlekkasje i forrige uke, der kommunalminister Sigbjørn Gjelsvik (Sp), byrådsleder Raymond Johansen (Ap) og Støre dukket opp på Linderudhjemmet i Oslo med 300 millioner kroner mer i kofferten til eldreomsorg, tilsvarende 1500 nye sykehjemsplasser.
Slik gikk det ikke. I stedet kom utenriksminister Anniken Huitfeldts brudd på habilitetsreglene på bordet. Hennes mann, Ola Flem, hadde drevet aksjetrading i stor stil i selskaper som hun kunne ha innsideinformasjon om. Flem er for øvrig selv Ap-politiker og stiller til kommunevalget i Ullensaker. I motsetning til det Finansavisen har fått seg til å skrive, har han sannsynligvis ikke tjent så mye på daytradingen, men bildet av en politikerklasse som har råd til å bruke hundretusener på daglig salg og kjøp av aksjer, mens vanlige folk lever med galopperende matvarepriser og økende gjeldsbyrde, har festnet seg. Regjeringen skal ha for at den tømmer skapene for skjeletter, uavhengig av hvor nær forestående valget er (man kan jo spekulere i om Erna Solberg hadde gjort det samme!), men uansett er saken fullstendig ødeleggende for Ap i valgkampinnspurten. I stedet for full oppmerksomhet om de politiske sakene aktualiserer aksjekjøpene inntrykket av at politikerklassen lever i en avsondret boble, langt fra vanlige folks liv og problemer. Følelsen av ikke å være representert og tatt hensyn til, forsterkes.
Arbeiderpartiets valgkamp i 2017 ble langt på vei ødelagt av avsløringene av at Støre hadde investert sammen med Rimi-Hagen i et boligprosjekt, noe som satte flomlyset på hans formue på 75 millioner kroner. Det forsterket anklagene mot sosialdemokratiets ledersjikt «som privilegerte representanter for den overklassen de var ment å være et alternativ til», for å sitere politisk redaktør Skjalg Fjellheim i Nordlys. Støre satte tre år seinere alle pengene på konto for å unngå å ødelegge framtidige valgkamper. Men så dukket Huitfeldts mann opp med lommene fulle av aksjer – og Ap er like langt.
Inntrykket av en privilegert politikerklasse er spesielt problematisk for Ap, som er avhengig av å vinne velgere som allerede i utgangspunkt har svekket tiltro til politikerne. Stine Hesstvedt og Peter Egge Langsæther viser i en artikkel i boka «Politikk i urolige tider» at det på 1960-tallet knapt var noen klasseforskjeller i valgdeltakelsen. Folk stemte i like stor grad, enten de var arbeidere, funksjonærer eller overklasse. I dag har det skjedd en markert endring. Folk i lavinntektsgrupper, spesielt innvandrere, lar i større grad enn andre være å stemme. Blant arbeidere har hjemmesittere firedoblet seg. 20 prosent av arbeiderne stemte ikke i 2021.
Nå kan det bli enda vanskeligere å få disse velgergruppene til å stemme. I Oslo handler for eksempel mye av valgkampinnspurten om hvorvidt Ap klarer å mobilisere innvandrere og tradisjonelle arbeidervelgere. Blir de hjemme på valgdagen, vinner Høyre og de borgerlige.
I det hele tatt er det i stor grad oppslutningen blant «vanlige folk» som avgjør Aps resultat. Det snakkes mye om lillavelgerne som pendler mellom Ap og Høyre, som om de er høyt utdannet middelklasse med solide lønninger, men velgerne som har gått Høyre, er helt vanlige folk, arbeidsfolk og ansatte førstelinja i velferden og omsorgen, som sykepleiere og lærere. Nettopp de velgerne Arbeiderpartiet er nødt til å vinne for å gjøre gode valg.
Dette er det verste som kunne skjedd Ap i valgkampinnspurten. Det paradoksale er at det også kan ramme de andre partiene på venstresida. SV gjør det bra og kan håpe på å få enda flere desillusjonerte Ap-velgere over, men Rødt, som har satset på å vinne vanlige arbeidsfolk og trygdede, kan stå i fare for å gå med i dragsuget. Nettopp de velgerne de rødgrønne trenger aller mest, blir demobilisert. Noen vil kanskje gå til Frp og Industri- og næringspartiet (INP), men først og fremst er det sofaen som vinner.