En solid gjeng har blitt sitert i avisa denne uka: Noen lokalpolitikere (ganske mange av dem, egentlig), en gjeng journalister og flere forskere, barneskoleelever og pressefrihetsaktivister.
Allerede abonnent? Logg inn
Denne uka var jeg i begravelse til en mann som forsvant for tidlig, som de som sto ham nær hadde håpet å ha ved sin side i minst ti år til (om vi skal forholde oss til gjennomsnittlig levealder). Det ble en vond, men også vakker dag, faktisk så vakker at jeg på et tidspunkt måtte klype meg selv i armen og minne meg selv på at jeg var i en begravelse. Jeg tok meg dessuten i å tenke at dersom man først må ha en begravelse, så var dette en vanskelig forestilling å toppe. Til en svært framtidig anledning gjorde jeg derfor noen mentale notater. Her er noen punkter til inspirasjon: Ingen kleskode. Et helt begravelsesfølge i svart blir man nitrist av. Finn fram sommerkjolene, glitterveskene, de slitne joggeskoene og den skjorta du alltid får komplimenter for.
FiaHan bor i et smart hus og han er sjef i en stor teknologibedrift som selger smarte løsninger til det offentlige. Han presenterer dyre og smarte løsninger til kommunale konsulenter. Han har invitert dem til et sted hvor de serverer fingermat som kan spises mens man spiller minigolf mellom bordene. Systemet erstatter hjemmehjelp for eldre med smarte fallsensorer og hjelperoboter. Det er en kjempekontrakt bedriften ikke har råd til å miste. De har allerede investert betydelige ressurser i lobbyarbeidet. Smartklokka vibrerer. Noen prøver å komme seg inn i smarthuset hans. Klokka henter fram overvåkingsbildet.
SnobbenI dag er Facebook-statusens tid – i hvert fall for min del – forbi. Men det fantes en tid da den kommunikasjonen som i dag foregår i det private, fant sted offentlig på hverandres Facebook-vegg. Du vet, da folk hadde full kjærlighetssorg i kommentarfeltet, skrev passiv-aggressive «haha nei da» etter alt og avtalte hvem som skulle sitte på med hvem til håndballtrening – med hele Facebook som vitne. Dette ble jeg smertelig minnet på da jeg nylig fylte 30 og mine nære og kjære fant ut at dette var en ypperlig anledning til å grave i arkivet. Men det jeg trodde var en ganske uskyldig minnebank – altså grunnen til at jeg aldri har ryddet der – viste seg å være et lager av småkatastrofer. Etter å ha blitt konfrontert med noen av dem – blant annet en status der jeg la fram mine planer om intimpiercing (jeg velger å tro at dette var en såkalt facerape) – forsøkte jeg i desperasjon å rydde i arkivet. Men til min store fortvilelse lar ikke Facebook deg slette mer enn X antall innlegg av gangen. Så der satt jeg. Fanget i mitt eget digitale åsted, tvunget til å gjenoppleve hvert eneste innlegg som om Facebook personlig hadde bestemt seg for at «nei nei, dette må historien få beholde». Blant høydepunktene finner vi: «*** har blitt tagget her: grøfta.» «Her har vi det supert, stek all night lissam <3<3<3» «Can't talk, gaming! <3» «*** kliner med bamser når ingen ser på fordi hun liker det og fordi hun savner kjæresten sin en mann i israel som lager fioliner …».
Fia