En solid gjeng har blitt sitert i avisa denne uka: Noen lokalpolitikere (ganske mange av dem, egentlig), en gjeng journalister og flere forskere, barneskoleelever og pressefrihetsaktivister.
Allerede abonnent? Logg inn
Jeg er glad i en god isolasjonsperiode. Jeg svøper meg inn i en kokong av de deiligste tekstiler. Ruller rundt som en smørblid burrito. Beveger meg utelukkende mellom sofa og seng – med en sjelden avstikker til kjøleskapet. Nyter uforsvarlige mengder av den flotteste populærkulturen verdensveven har å by på, fram til verden utenfor veven kun er et fjernt og uviktig minne. Det er vidunderlig mens det står på, men jeg merker jo at langtidseffektene ikke bare er positive. Etter en måneds covid-isolasjon ble det for eksempel helt tydelig at jeg hadde glemt hvordan man snakker med folk fjes til fjes.
RægerockerMan skal ikke klage over at man har ferie. Men jeg kommer til å gjøre nettopp det. Akkurat nå står jeg nemlig midt i ei altfor velkjent floke: Hva i all verden skal jeg gjøre med alle disse dagene? Jeg vil ikke ha blanke ark og fargestifter, jeg vil ha faste rammer og laminerte, ferdigutfylte ferietimeplaner. Hører du det, Alf?!? Ferien er i mitt tilfelle i stor grad et soloprosjekt. I utgangspunktet er det ingenting i veien med det, men noen ganger kunne det vært greit å ha en handlekraftig kompanjong som bare bestilte den forbanna flybilletten eller noen masete barn som maste om å dra til masete steder. Beslutningsevne er nemlig en dyrebar ressurs, og jeg er ikke spesielt god til å forvalte den. Etter timevis med googling, spørring, (over)tenking og dyp fortvilelse har jeg egentlig ikke kommet særlig langt.
RægerockerEr det bare meg eller ligner Ulf Lundell på Halvdan Sivertsen? Det er sikkert bare meg. Den sveitsiske middelalderlegen Theophrastus Bombastus von Hohenheimen, også kalt Paracelsus, ligner i alle fall på en mann som jeg en gang satt i åpent landskap med. Og det passer bra da «Öppna landskap» ifølge sangen er et fint sted å lage hjemmebrent krydret med johannesurt – en favoritt hos tidligere nevnte lege Theophrastus Bombastus. Han skrev at det er «lagt en stor hemmelighet i denne urten, for å beseire de ånder og fantasier som driver mennesker til randen av fortvilelse». En annen ting som kan beseire de ånder og fantasier som driver oss til randen av fortvilelse, er cellekontor. Så langt i arbeidslivet har jeg prøvd ulike landskapsvarianter, og jeg liker best å sitte på et rom helt alene. Kan det bli ensomt her i det trygge, varme, gode cellekontoret? Nei. Jeg savner i hvert fall ikke han som ligner på Theophrastus Bombastus. Ikke savner jeg hun som skriker at hun trivs best i Öppna landskap heller. Jeg savner dem ikke.
Tusten