En solid gjeng har blitt sitert i avisa denne uka: Noen lokalpolitikere (ganske mange av dem, egentlig), en gjeng journalister og flere forskere, barneskoleelever og pressefrihetsaktivister.
Allerede abonnent? Logg inn
I min gate bodde alskens underfundige mennesker i oppveksten. Det var voksne og barn, nye og gamle landsmenn, skeive og streite. Det var Grete med to gneldrende hunder og katte-Kari ved siden av. Det var Tommyen som solgte hasj, og Piddien som kjøpte det. Det var staute-Stig og jatte-Jarle, ikke han som elsket Yngve, men både sveisen og stemmen var lik. Det var Hans i rullestol, studenter som hadde samleie uten gardinene trukket for og en litauisk familie som i realiteten kom fra Polen. Min bror bygget trehytte, naboen hoppet på trampoline og jeg spilte dibb-dabb med grine-Trine, som hadde både hund, katt, fisker og en stefar hun kjeftet på. Her bodde en tidligere NM-mester i kappgang, og gata huset også et studentkollektiv som stjal «Utsikten» til gamlefar litt lenger oppi høgget (de som vet, de vet). Det var kattene Slim, Shady og Lurifax Max, rødlistede pinnsvin og en sjelden gang tumlere i det fjerne.
UlvemorMitt fødeår er 1999 - det stod derfor skrevet i stjernene, eller mine hender, at der, ja, der skal det fra cirka fylte 10 år alltid ligge en duppedings klar til å fange øyeblikket og dele det. Dette har forringet min evne til å fortelle historier, tror jeg. I stjernene stod det også skrevet at jeg skulle vokse opp på gård med sauer, griser, hester og høner. Hver vår skjer dette underet: lammingen. Det kan ikke overdrives med hvilken fascinasjon et barn overværer dette: ut av søya kommer det et lam. Ofte to! Øynene trillet ut av hodet på meg! En av disse vårene hadde jeg fått kloa i mammas digitalkamera. Jeg dokumenterte alt ivrig. Så kom våren og lammingen med den. Det ble rabalder, for det var en søye som hadde fryktelig med smerter.
KråkaEn gang hadde vi opprydning i kollektivet. Skikkelig opprydning. Min ene romkamerat hadde vært på et lengre opphold i India. Der hadde hun bodd i en liten landsby med en rekke andre kvinner som sammen var på en slags reise. Min romkamerat er jordmor, og jeg må innrømme at jeg trodde hun skulle på en hederlig reise for å bistå indiske kvinner med fødsel og barseltid. Så feil kan man ta. Da hun returnerte, kastet hun alt sukker, all gjær- og lys melbakst, unaturlige søtningsmidler, koffein og salte produkter i bosset. Nå skulle vi spise rett, proklamerte hun stolt som en moderne Kristus. Jeg forsto ikke hvorfor det måtte til, men hva visste vel jeg, en enkel, barnløs humaniorastudent. Men plutselig kom det for en dag: Hun hadde ikke hjulpet fødende kvinner, men betalt 70 000 kroner for å rense kroppen for toxics, altså giftige materialer.
Ulvemor