En solid gjeng har blitt sitert i avisa denne uka: Noen lokalpolitikere (ganske mange av dem, egentlig), en gjeng journalister og flere forskere, barneskoleelever og pressefrihetsaktivister.
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnentIkke for å tvile på noen avgjørelser av det selverklærte stabile geniet, USAs nye monark (guys, if you are reading, this is a humor column), men innimellom lurer jeg på om han har tenkt alt helt igjennom. For et par dager siden truet han med å legge 200 prosent toll på champagne og fine wines fra det gamle og gjenstridige Europa. Vet avholdsmannen Donald hva han har gjort? Da snakker jeg ikke om hans forsikring om at tollmurene vil føre til supre tider for USAs champagneindustri – å le av folk fordi de ikke har oversikt over druesorter er gateway-dopet som fører deg rett inn i overbevisninger om at man står over skattelover, trafikkregler og alminnelig folkeskikk. Nei, jeg tenker mer på folks forhold til sine edle dråper. Jeg minnes stormingen av vinmonopol over det ganske land under covid-19. Krisetid gjør som kjent folket mer tørst. «Vinene for deg som er hjemme 24 timer i døgnet» – helt ekte overskrift fra Finansavisa 20.
donderdagDet var i den tid jeg gikk rundt og doomscrollet i Oslo, en by som hadde sluttet å sette noen merker på meg, all den tid verdens mulige sammenbrudd utspilte seg på skjermen, minutt for minutt. Alle rundt meg var også rammet, vi stavret rundt storøyde og oppspilte, full av frykt, vantro og kullsvarte vitser som bunnen hele tida truet med å ramle ut av. Noen ganger prøvde jeg å få tilbake kontakten med bakken og byen og menneskene i den. På et utested møtte jeg en trivelig pasifist som hadde funnet en kur mot bøller. Litt uti samtalen sa han at krigen kunne vært avslutta for lengst, om ikke Nato … og noen ting om avtaler og opprustningsgalskap og pengestrømmer, og en mørke snek seg inn i samtalen, men så skrudde noen på et karaokeanlegg i hjørnet, og det ble besluttet å ta en øl til. Jeg forlot stedet noe ustø i kropp og sjel, men overveiende munter, men på bussen hjem åpna jeg internett igjen og leste en artikkel om en av verdens selvutnevnte overherrer, som hadde kjøpt en liten by i Texas og omdøpt en gate fra Weems street til Memes street. Ha, ha, ha. Vi lever i en simulasjon, er det mange i det miljøet som mener, verden er som et dataspill der de fleste av oss er non-player characters, NPCs, som flyttes rundt som brikker. Jeg kom på en gang på høsten, da jeg hadde møtt en person som med stjerner i øynene hadde snakket om at Donald Trump kom til å redde verden fra avgrunnen, det var faktisk siste sjanse.
donderdagNam, nam, middagsmat, nam. Vi spiser middag til middagsmat, nam. Det er kanskje lasagne? Håper den er vegetar – «Er den vegetar?» skriker jeg. «Ja», sier de andre. Nam, middagsmat. Jeg spiser en porsjon med vegetarlasagne. Lurer på om den er som kake. «Er det bare pastakake?» roper jeg (ellers hører de ikke). «Ja», sier de, «du får sagt det». Ha ha, ja, lasagne er bare pastakake. Jeg tar en porsjon til.
Tusten