En solid gjeng har blitt sitert i avisa denne uka: Noen lokalpolitikere (ganske mange av dem, egentlig), en gjeng journalister og flere forskere, barneskoleelever og pressefrihetsaktivister.
Allerede abonnent? Logg inn
Barneidrett. Smak gjerne litt på det ordet. Hva er det første som slår deg? Lek og moro? Lattermilde barn som koser seg med fysisk aktivitet? Et sosialt rom tuftet på harmoni og inkludering? Slagordet «det handler ikke om å vinne, men om å delta» er vel fremdeles et styrende prinsipp? Etter noen år som forelder i hovedstadens barnefotball kan jeg opplyse om at der er det ingen som vil gi sin tilslutning til en slik etos. Det å stå på sidelinja når avkommet har spilt fotballkamper, har vært som å stirre ned i en avgrunn av alvor. Enkelte av trenerne oppfører seg som om laget skulle spille kvalifisering i Champions League – godt sekundert av opprømte foreldre på tilskuerplass. De beste barna får mest spilletid, de dårligste barna får minst spilletid. De beste barna har dessuten fått blankofullmakt til å kjefte hemningsløst på de dårligste barna.
The strong og silent typeGubbefaktoren øker år for år, og det hjelper ikke akkurat på at arbeidsplassen kryr av unge og vitale mennesker. Kjappe på tastaturet, enda kjappere i replikken og fullt på høyde med sin tid. Det er lett å føle seg gammel i slike omgivelser. Alderen får man ikke gjort noe med, men det finnes måter å kompensere på, for eksempel gjennom klesveien. Da kan man også utnytte at man befinner seg i et ungt og vitalt miljø. En av mine yngre kolleger er nemlig berømt og beryktet for sin elegante og moteriktige bekledning. Det går faktisk rykter om at flere av mine andre mannlige arbeidskamerater har denne moteløven som rettesnor og veileder før de selv går i butikken for å handle. Dette har jeg selvsagt lagt meg på minnet.
The strong og silent typeDet snakkes ofte om disiplinproblemer og at den oppvoksende slekt har mistet respekten voksne. Jeg kjenner flere som har fått ei skyllebøtte med invektiver og nedsettende karakteristikker fra fremmede barn. «Det hadde vi aldri turt da jeg var ung», er det faste omkvedet. Oppmerksomheten rundt barns rettigheter har definitivt økt etter at jeg vokste opp på 1980-tallet. Da var temaet stort sett begrenset til NRKs «Jul i Skomakergata» hvor dukkefiguren Jon Blund kolporterte FNs barnekonvensjon. Siden den gang er det blitt bygget opp en solid infrastruktur som slår ring om barnas juridiske rettigheter. Hva er grunnen til at vi ikke slang med leppa til fremmede voksne på 1980-tallet? Svaret kan besvares med anekdote fra barndommen: En av mine jevnaldrende – vi kan kalle ham Roger – hadde en far med udiskutabel autoritet. I bursdagsselskapene hjemme hos Roger var det aldri noe tull.
The strong og silent type