En solid gjeng har blitt sitert i avisa denne uka: Noen lokalpolitikere (ganske mange av dem, egentlig), en gjeng journalister og flere forskere, barneskoleelever og pressefrihetsaktivister.
Allerede abonnent? Logg inn
Jeg holdt på med å slette Spotify-kontoen min da det dukket opp en nyhetssak fra Nederland om en brosjyre alle har fått i posten. Den handlet om beredskap i tilfelle Noe skjer. Borgerne anmodes til å lage en «beredskapspakke», snakke med naboen sin og forberede seg på … Noe. Myndighetenes uhellsvangre ordbruk har utløst noen kritiske reaksjoner. «Det er ikke krig i Nederland, men det er heller ikke fred», står det visstnok i brosjyren, og jeg lurer på hva Orwell ville ha sagt om dette. Artikkelen nevner at myndighetene har sett til andre land, som Sverige og Finland, hvor dette visstnok funker utrolig bra. Ekspertene i saken er likevel skeptiske om hvorvidt alarmismen vil slå an hos nederlendere, et folk som ikke nettopp er kjent for å være lydige mot staten og øvrigheta.
donderdagBare bit sammen her, sier tannlegen og setter en litt for stor gjenstand inn i munnen min, noe rektangulært med skarpe kanter som skjærer seg i det myke vevet under tunga allerede før jeg biter. Hjernen soner ut, som den alltid gjør i denne stolen, smerte og ubevegelighet, gjerder i hodet åpnes, tankene slipper fri og løper i alle retninger. Da jeg gikk på ungdomsskolen i Nederland, hadde jeg en gymlærer som het Spall og som jeg av og til tenker på, uten å vite hvorfor. I motsetning til de andre gymlærere på skolen, som var slemme på hver sin måte, var Spall snill, men det gjorde ikke saken noe bedre for oss som mente at gym var en form for tortur. Snarere tvert imot. Du kan spyle hvis du vil, sier tannlegen. Jeg tenker at ville er et stort ord, men spyler og legger meg ned igjen. Tannlegen begynner å stappe tamponglignende vattpølser i munnen min. Spall kunne ikke fatte og begripe at noen ikke likte sport og gjorde det han kunne for å inkludere og oppmuntre oss hatere.
donderdagDet hadde vært menneskehetens største felles byggeprosjekt. 20 gigantiske glasslinser som svevde uavhengige av hverandre hundre tusener av kilometer fra hverandre utgjorde det enorme McSully-teleskopet. Linsene var plassert på rad og rekke mellom banene til Mars og Jupiter og endte i en liten frittsvevende romstasjon. Håpet var at det gigantiske romteleskopet, hundrevis av ganger mer kraftig enn sin fjerne slektning Hubble-teleskopet, skulle gi nye innsikter i verdensrommets hemmeligheter. I det lille observatoriet var det bare plass til et lite lag av fem astronauter, alle spesialtrent i å håndtere teleskopet. Men bare Iria Colver var egentlig astronom. Strengt tatt var det ikke nødvendig å ha en astronom i romstasjonen, i og med at de bare skulle sikte teleskopet i ønsket retning, ta bilder, prosessere bildene, og så sende dem for analyse på jorda. Colver hadde imidlertid søkt seg spesielt til teleskopet-programmet, nettopp for å være den aller første som fikk se de nye glassklare bildene av kosmos – om enn bare noen minutter før kollegene på jorda. Første bilde hadde nettopp blitt tatt og var i ferd med å prosesseres.
Yard