En solid gjeng har blitt sitert i avisa denne uka: Noen lokalpolitikere (ganske mange av dem, egentlig), en gjeng journalister og flere forskere, barneskoleelever og pressefrihetsaktivister.
Allerede abonnent? Logg inn
Gratulerer, markedskreftene. Dere har laget så mange dårlige VM-relaterte reklamer at jeg allerede begynner å bli lei av VM. Og jeg fikk ikke engang med meg at VM hadde begynt, for i vår husholdning heier vi på New York Knicks, og natt til søndag vant Knicks sitt første NBA-mesterskap på 53 år, og vi har hatt full oppmerksomhet på det og på å ikke avsløre resultater før vi får sett kampene. Jeg anbefaler alle å gå på Youtube og finne klipp fra feiringen på gatene i New York. Det er Norge-Brasil i 1998-stemning, bare i veldig mye større målestokk. På torsdag er det seiersparade mellom skyskraperne på nedre Manhattan i «Canyon of Heroes» – da følger jeg Dag Inge Ulsteins anbefaling og skulker jobb. Tilbake til VM: Det virker som om absolutt alle markedssjefer i Norge har bestemt seg for at nå vi si ulike varianter av «VM er gøy, kjøp greiene våre». Power og Rema 1000 har ingen rettigheter til lagbilder eller bilde av pokalen, så de lager bare obskure ordspill eller polyester-futurisme som handler både om lave priser men også om fotball fordi VM, men ikke eksplisitt. Det kan ikke være lett, for alle som lager reklamen, vet nok at alle de andre som lager reklame holder på å koke i hop tilsvarende budskap, og da blir det ekstra viktig å finne på noe originalt. David Epstein har nettopp gitt ut en bok som heter «Inside the Box», hvor han skriver at det å sette opp rammer og begrensninger kan være veldig bra for kreativiteten. Neimen om jeg vet etter å ha sett alle disse reklamene. Melkesjokolade har tatt et bilde av landslaget og skrevet «Et lite stykke Norge».
KonsulentenEg sjekka nyleg inn på hotell. Sette av meg skoa, hang jakka på ein kleshengar. Vrengde av meg genseren, som eg la på skrivebordet. La meg på senga, og såg føre meg folk eg tenkte hadde lege der før meg: Rekneskapsføraren. Ei eldre dame som snart skal gå av med pensjon. Har vore på ein konferanse ho ikkje fekk noko ut av.
HollyNoen ganger tenker jeg på det Mayoo Indiran en gang i tida sa på Paradise Hotel: «Livet er et lære, man må alltid lære.» Og sannelig hadde han rett, man skal kontinuerlig lære (av sine feil). For en stund tilbake satte jeg alle tingene mine på lager og dro til Kina med en enveisbillett. Hjemreisa – for jeg måtte returnere til jobb – brakte meg, på grunn av høye energipriser, via Usbekistan og Bosnia. Tilbake i gamlelandet var jeg hjemløs og måtte derfor ta til takke med det som nå framstår som en ikke helt gjennomtenkt løsning. Jeg flyttet inn på soverommet til han jeg holdt på med. Han bor for anledningen ikke i leiligheten han eier, men – av alle ting – på mitt gamle soverom, i min gamle leieleilighet, der jeg er hovedleietaker. Det tenkte jeg imidlertid ikke stort over, «fri» som jeg var. Jeg så på meg selv som en norsk Jenny (minus hiv, rusproblem og en voldelig far): som en omreisende, blond hippie, som helt fint – når det passer seg – kan returnere og bo hos Forrest (Gump).
Ulvemor