En solid gjeng har blitt sitert i avisa denne uka: Noen lokalpolitikere (ganske mange av dem, egentlig), en gjeng journalister og flere forskere, barneskoleelever og pressefrihetsaktivister.
Allerede abonnent? Logg inn
Noen ganger tenker jeg på det Mayoo Indiran en gang i tida sa på Paradise Hotel: «Livet er et lære, man må alltid lære.» Og sannelig hadde han rett, man skal kontinuerlig lære (av sine feil). For en stund tilbake satte jeg alle tingene mine på lager og dro til Kina med en enveisbillett. Hjemreisa – for jeg måtte returnere til jobb – brakte meg, på grunn av høye energipriser, via Usbekistan og Bosnia. Tilbake i gamlelandet var jeg hjemløs og måtte derfor ta til takke med det som nå framstår som en ikke helt gjennomtenkt løsning. Jeg flyttet inn på soverommet til han jeg holdt på med. Han bor for anledningen ikke i leiligheten han eier, men – av alle ting – på mitt gamle soverom, i min gamle leieleilighet, der jeg er hovedleietaker. Det tenkte jeg imidlertid ikke stort over, «fri» som jeg var. Jeg så på meg selv som en norsk Jenny (minus hiv, rusproblem og en voldelig far): som en omreisende, blond hippie, som helt fint – når det passer seg – kan returnere og bo hos Forrest (Gump).
UlvemorJeg vet ikke om du har fått det med deg, men det er VM av typen herrefotball for tida. Norge deltar til og med for en gangs skyld. De av oss som vokste opp på 90-tallet, har jo minner om noe sånt, men jeg hører stygge rykter om at Drillo ikke lenger er trener og at Kjetil Rekdal har lagt de gule knotteskoene på hylla. I år har jeg valgt å riste liv i mitt ellers emosjonelt uthulede skinn ved å sette penger på halloien. Mange vil sikkert mene at det ikke er så lurt, egne (ikke-eksisterende) fotballkunnskaper tatt i betraktning. Men mange tar som kjent ofte feil. Og apropos mange: Jeg har gått for en kvantitativ tilnærming til veddevirksomheten under årets mesterskap. Det viktigste for meg er ikke å ha gode vinnersjanser, men å ha mange vinnersjanser. Jeg har derfor satt mine penger på nasjonene med høyest odds.
RægerockerJeg er glad i en god isolasjonsperiode. Jeg svøper meg inn i en kokong av de deiligste tekstiler. Ruller rundt som en smørblid burrito. Beveger meg utelukkende mellom sofa og seng – med en sjelden avstikker til kjøleskapet. Nyter uforsvarlige mengder av den flotteste populærkulturen verdensveven har å by på, fram til verden utenfor veven kun er et fjernt og uviktig minne. Det er vidunderlig mens det står på, men jeg merker jo at langtidseffektene ikke bare er positive. Etter en måneds covid-isolasjon ble det for eksempel helt tydelig at jeg hadde glemt hvordan man snakker med folk fjes til fjes.
Rægerocker