Essay

Bjørnen våkner

Restaurantserien «The Bear» finner seg selv via et tilbakeskuende musikalsk lydspor.

RICHIE: Spilles av Ebon Moss-Bachrach. Han stjeler showet i sjuende episode i sesong to av «The Bear» – den som heter «Forks» og gir rom for Taylor Swift. Foto: FX/Disney+RICHIE: Spilles av Ebon Moss-Bachrach. Han stjeler showet i sjuende episode i sesong to av «The Bear» – den som heter «Forks» og gir rom for Taylor Swift. Foto: FX/Disney+

Egentlig er det lite overraskende ved at den beste serien på tv også har den beste musikken – eller at den i hvert fall er best på å bruke lyd. Slikt har jo skjedd før. Men det nye med restaurantdramaet «The Bear», produsert av FX og med fersk andresesong tilgjengelig på Disney+, er dens mange musikalske regelbrudd – samt hvor mange låter serien uanstrengt sniker inn i løpet av en liten halvtime. Kan man presentere den samme sangen og så mange sanger med den samme artisten såpass ofte? Og kan man i det hele tatt bruke demoversjoner og liveversjoner på denne måten? Håndboka for filmmusikk og tv-seriemusikk sier garantert nei – men «The Bear» sier ja.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.