Ingen kunstig intelligens kan frambringe en betydningsfull diktsamling. Dette skjønner jeg helt inn i margen når jeg leser Marianna Kurttos diktsamling fra i vår, «Ellen valkeudessa» (Ellen i det hvite). Jeg kan ikke forutsi de neste ordene, ikke en eneste gang. Ordene åpenbarer seg og kaster om på ordene i de forrige linjene. Det som er lest, danner et nytt mønster i tankene. Kaleidoskopet vris for hver linje. Jeg opplever både nytelse og svimmelhet.
Slik er poesien. Poesien er framtidas litteratur.
Poesien kan skru av hjernens autopilot og finstille sansene. Derfor er den framtidas litteratur.
Lytt til stillitsen
