Nordisk råd

Lytt til stillitsen

Poesien kan skru av hjernens autopilot og finstille sansene. Derfor er den framtidas litteratur.

Laura Lindstedt
KVITTER: I Marianna Kurttos nye diktsamling fører en stillits som ikke vil synge mer ordet. Her fra en nederlandsk fuglebok med illustrasjoner av Christiaan, Jan Christiaan og Jan Sepp (utgitt 1770–1829). KVITTER: I Marianna Kurttos nye diktsamling fører en stillits som ikke vil synge mer ordet. Her fra en nederlandsk fuglebok med illustrasjoner av Christiaan, Jan Christiaan og Jan Sepp (utgitt 1770–1829).

Ingen kunstig intelligens kan frambringe en betydningsfull diktsamling. Dette skjønner jeg helt inn i margen når jeg leser Marianna Kurttos diktsamling fra i vår, «Ellen valkeudessa» (Ellen i det hvite). Jeg kan ikke forutsi de neste ordene, ikke en eneste gang. Ordene åpenbarer seg og kaster om på ordene i de forrige linjene. Det som er lest, danner et nytt mønster i tankene. Kaleidoskopet vris for hver linje. Jeg opplever både nytelse og svimmelhet.
Slik er poesien. Poesien er framtidas litteratur.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Bokmagasinet

Kommentar

Samtids­poe­siens former har sine røtter i forrige århundres krigs­er­fa­ringer.

Anmeldelse

Hunden har vært med oss i årtusener. «The Dog’s Gaze» viser hvordan det har preget kunst­his­to­rien.

Månadens poet

For Joakim Kjørsvik kan ein augeblink seie mykje om eit liv.