Høyre og Erna Solberg har levd høyt på målingene siden november i fjor, som følge av velgernes uro over galopperende priser og utallige rentehevinger. Dårlige tider som rammer folks privatøkonomi, svekker gjerne politikerne i regjering og styrker dem som står utenfor – selv om opposisjonen ikke nødvendigvis har en politikk som ville ha endret situasjonen.
For Høyres del har den eventyrlige framgangen definitivt ikke handlet om politikken, men om den tidligere statsministerens nimbus, som en slitesterk og trygg leder. Glansen har stått i kontrast til det som har vært oppfattet som nøling og famling fra Støre & Co. Politisk har Høyre begrenset seg til vedvarende kritikk av regjeringen uansett hva den har foretatt seg, og det vanlige pratet om privatisering og klaging over skattetrykket for de rikeste. Høyres himmelflukt har i ett og alt berodd på at velgerne har følt at Ap og Sp ikke har innfridd forventningene fra valgkampen i 2021. Dyrtida som kom etter Russlands invasjon i Ukraina og strømprissjokket, har gjort folk usikre, og de har etterspurt trygg styring. I denne situasjonen ble Erna symbolet på en tapt tid, som velgerne ønsket skulle komme tilbake.
Nå aner vi et politisk klimaskifte. Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) og finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) ser ut til å ha funnet seg mer til rette i rollene sine. De har dratt på seg en viss erfaringspatina, og det ser nesten ut som de vet hva de holder på med. Solberg har på sin side måttet forlate sin opphøyde posisjon og gå inn i kjekling om konkret politikk. I disse debattene har Høyre-lederen på ingen måte framstått som noen suveren leder, mens Støre til tider har minnet om én. Dagens Næringslivs sak om at Solbergs ektemann, Sindre Finnes, laget lister over folk som burde kastes ut av styre og stell når Høyre kom til makta, har gitt henne noen riper i lakken. Hun er blitt en vanlig dødelig politiker. Erna er ikke lenger stjerna.
I sin vante stil, svarer Solberg, som ellers gir inntrykk av å ha full kontroll over alle saker, langt ned i detaljene, at hun ikke husker noe som helst. Som om noen i denne verden tror at hun ikke har snakket med den balstyrige ektemannen om dette. Saken er i seg selv verken overraskende eller særlig viktig, men den er med på å rive Solberg ned fra pidestallen. Og det skal ikke mer til for at Ap og Sp øyner en mulighet for å komme på offensiven. Ettersom Høyres framgang helt og holdent har hvilt på lederens posisjon, vil en svekkelse av den, bringe politikken tilbake i sentrum av valgkampen. Det gir muligheter for rødgrønn framgang.
Striden om elektrifisering av Melkøya er en av de mest opphetede sakene i valgkampinnspurten og kan, paradoksalt nok, være en vinnersak for Arbeiderpartiet. Større overføringskapasitet og ny kraftproduksjon i Finnmark, som det nå er lagt planer for, er populært i mange deler av Ap. Da Klassekampen ringte alle partiets ordførere i fylket, vendte alle tommelen opp. Sp har bidratt aktivt i regjeringen til å gjøre elektrifiseringen akseptabel for industrivennlige velgere i nord, men partiet har selv profilert seg overfor andre velgergrupper enn Arbeiderpartiet i Finnmark. Derfor slår saken så hardt ut for partiet. Leder i Karasjok Sp, Anne Toril Eriksen Balto, har erklært partilederen «persona non grata» i kommunen. For regjeringen som helhet, og spesielt Ap, kan saken likevel være positiv, fordi den framstår som handlekraftig og målbevisst. Der andre prater, får de ting gjort. Det skapes arbeidsplasser og industriutvikling i nord – samtidig som Norge kutter store klimautslipp.
Melkøya-saken har skapt klare konfliktlinjer, noe ikke bare Ap kan vinne på. Det vil også kunne styrke Rødt, SV og Frp, som fra hver sin kant mobiliserer. Og de har mange velgere i ryggen. Målingene har til nå vist at SV, Frp, KrF, INP og Venstre er i siget, mens Høyre og Rødt har hatt fallende tendens. Ap ligger paddeflatt på 20 prosent, nesten fem prosentpoeng under katastrofevalget i 2019. Spørsmålet etter NRKs partilederdebatt i Arendal er likevel om Rødt skal klare å komme på offensiven etter sommerens «solbrillegate». Partiets nye leder, Marie Sneve Martinussen, viste fram en solid kombinasjon av kvikkhet, skarphet og godt humør. En partilederdebatt spiller ikke all verdens rolle, men innsatsen kan fungere som en vitamininnsprøytning for utmattede og slitne kadre i Rødt, som kan rette ryggen og kaste seg inn i valgkampen med full kraft – med et fornyet håp om uttelling for det utrettelige arbeidet som er nedlagt i så mange år.