DebattKlima

Krafttak mot utslipp

Anders Elverhøi (Geolog, professor emeritus), Øystein Hov (Meteorolog, professor emeritus) og Stein B. Jensen (Dr.ing.)

Sommerens hetebølger har satt fart på debatten om klimakrise (Klassekampen, 1. og 3. august). Men når det gjelder å forstå årsakene og dermed finne løsninger er det ikke bare så enkelt som at den globale oppvarming hovedsakelig er forårsaket av det globale nord (Blakeley, Klassekampen 1. august). Selv om Blakeley har rett i at de som er tvunget til å bære følgene av en global oppvarming er de som er minst i stand til å takle de økonomiske og helsemessige konsekvensene, men denne delen av verdens befolkning ønsker tilgang på energi i store og økende mengder. Dette ble klart uttrykt tidligere i sommer av den indiske energiministeren i et intervju med Financial Times uttrykte at rike land kan ikke be fremvoksende økonomier slutte å bruke kull for å skape bedre leveforhold for befolkningen samtidig som dere rike land fortsetter å bruke naturgass. En nylig rapport om verdens energibruk fra Energy Institute bekrefter at de framvoksende økonomiers energibruk øker, mens de rike landene har stabilisert energibruken og hatt synkende utslipp av CO₂ siden 2007.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Klima

Intet paradoks, Braanen

I Klassekampens lederartikkel 23. september skriver politisk redaktør Bjørgulv Braanen at det er et paradoks at EU, som etterspør gass fra Norge som aldri før, viderefører sitt nei til ny olje og gass i Arktis. Det er bred enighet i norsk politikk at Norge skal levere den gassen EU etterspør i dagens situasjon. Spørsmålet om nye felt i Arktis er derimot et spørsmål om naturverdier og hva EU skal importere av energi flere tiår fram i tid. I en ny rapport viser vi i WWF at det først er i 2040 at det vil kunne komme noe særlig ny gass fra Arktis. Det forutsetter utbygging av et gassrør som per i dag ikke er, og tvilsomt vil bli, lønnsomt. Samtidig vil EU ha redusert sin gassetterspørsel betydelig. Det er derfor ikke et paradoks at EU kjøper norsk gass i dag, og at unionen sier nei takk til arktisk gass om 18 år, som er gjennomsnittstiden fra funn til produksjon i Arktis. Klassekampens politiske redaktør kan også merke seg at EUs import av gass fra norsk sokkel i Arktis er i snitt godt under 2 prosent fra 2021-25. Det er altså ikke en «god del» av EUs totale gassimport fra Norge, som Braanen hevder.

Karoline Andaur og generalsekretær i WWF Verdens naturfond
Litteratur

Luri-FAXen Fløgstad svarer ikke

Kjartan Fløgstads svar på vårt innlegg 23. september er langt, men påfallende taust om det vår kritikk faktisk gjaldt. Fløgstad hevder nå at han har fått «hundrevis» av tegninger fra Leonard Rickhard og Gunnar Torvund «i fleire omgangar». Berit Rickhard var selv til stede da hennes ektemann Leonard omkring 2012 ga Fløgstad en bunke på rundt 50 fax-tegninger – etter hennes kjennskap første og eneste gang dette skjedde. Viktigere er likevel det Fløgstad ikke nevner: Gjennom arbeidet med utgivelsen FAX fikk han tilgang til et langt større, innsamlet og systematisert materiale. «Ingen avtalar avgrensar bruken av mitt eige åndsverk», skriver Fløgstad. Hadde saken bare dreid seg om hans eget åndsverk, ville vi ikke hatt noen innvending. Spørsmålet er hvilken rett til videre bruk som følger av å få tilgang til et ikke-offentlig materiale gjennom et redaksjonelt oppdrag. Her ligger også sakens mer prinsipielle side: Hvor går grensen mellom legitim bruk av kunnskap man får gjennom et slikt arbeid, og en ekstraktiv praksis der et materiale tas ut av sammenhengen som gjorde tilgangen mulig, mens denne sammenhengen selv forsvinner? Fløgstad fikk ikke bare tilgang til tegninger, men til en kontekst andre hadde brukt lang tid på å etablere: kunnskap om materialets omfang og struktur, redaksjonelt arbeid og opplysninger framkommet gjennom samtaler med de etterlatte. Når dette siden dukker opp i en annen publikasjon uten at proveniensen framgår, er «mitt eige åndsverk» et bemerkelsesverdig utilstrekkelig svar.

Jan Freuchen & Sigurd Tenningen og Ingrid Torvund & Berit Rickhard
Aktiv dødshjelp

Plikten til å dø

Selv om Torunn Landrø feilaktig gjengir mitt poeng om dødshjelp som helsetjeneste 12. september, har hun trolig et poeng med at frykten for døden har en viktig funksjon i livet. Jeg tok derimot feil i mitt innlegg da jeg skrev at «det er selvsagt ingen som argumenterer for dødshjelp ut fra ressurshensyn». Den britiske filosofen Mary Warnock har argumentert for at vi har en plikt til å dø når vi er en for stor belastning for familien og samfunnet. Plikten til å dø bygger på et menneskesyn der vi bare har (positiv) verdi når vi produserer og bidrar. Det kan lede til et samfunn uten plass til svake og sårbare.

Bjørn Hofmann