Kom sol, kom sommer! Atter oversvømmes byens gjenerobrede og nyoppussede sjøfront av en sommerhungrig lokalbefolkning. Den ordentlige sommeren har en enestående evne til å vekke byene i vår nordlige flik av verden til liv, gjøre dem vitale og mangfoldige. Det er ikke minst merkbart når ungdommen, livsgleden og smågalskapen inntar havneområdene.
For noen titalls somre siden ble det lastet og losset her. Fartøy ble bygget og skipet til andre havner. Nå rusler folk rundt, konsumerer kulturtilbud, shopper, nyter utsikten og hverandre, tar bilder og selfies, hviler på en plen, fortaper seg i mobilen, leser, bader, soler seg, kajakkpadler, fisker, spiser og drikker, fester og skråler, flørter, gjør unevnelige ting under nattehimmelen som ikke vil mørkne.
Et nyliberalt og sosialt urettferdig konsum- og rekreasjonsunivers? Eller hovedstaden på sitt mest attraktive og livlige noensinne? Vi byforskere, og særlig aktivister, har vektlagt det første. Eiendomsbransjen med forbundsfeller vil overbevise oss i den andre retningen. Men tvetydighet er byens vesen. Det mangefasetterte bylivet lar seg vanskelig fange verken med forterpet fagprosa eller blomstrende attraktivitetssnakk. Med søkelys på Oslo og forankring i mange år med egne bystudier, gjør vi et forsøk på å sirkle inn noen særtrekk ved den såkalte urbane renessansen de siste tiårene og den offentlige samtalen rundt det nye bylivet. For ting står på spill, særlig knyttet til hvem og hva som får spillerom i den «nye» byen.
I mange vestlige byer har sentrum og sentrumsnære strøk blitt mer attraktive steder for bolig, arbeid og fritid, særlig for en voksende middelklasse. Tidligere arbeiderstrøk gentrifisereres, mens gamle industri- og havneområder transformeres til boligstrøk eller nye flerfunksjonelle bydeler. Bakteppet er tunge prosesser av avindustrialisering, globalisering og entreprenørisk bypolitikk.
Fra rundt 1980 inntraff et skifte innen bypolitikk og planlegging. Mer forretningsorienterte måter å styre byene på vant frem. Helhetlig langtidsplanlegging ble helt eller delvis erstattet av prosjektbaserte og eiendomsstyrte varianter. Postindustrielle byer på jakt etter nytt livsgrunnlag etterstrebet attraktivitet i fysiske og sosiale omgivelser.
Omvandlingen av Baltimores indre havn på 1970- og 80-tallet avfødte en utviklingsmodell som ble kopiert verden over. Kontor, handel og bolig ble mikset med kultur, rekreasjon og events. Urban attraktivitet skulle øke pris- og leienivå. Blant prosjektene som først lot seg inspirere, var Oslos Aker Brygge. Siden er mye av hovedstadens øvrige sentrale sjøfront utviklet etter samme lest.
I den nye bykulturen er fritid og rekreasjon sentrale ingredienser. Mer fritid og økt velstand har bidratt til å gi urban rekreasjon et annet omfang og en annen synlighet. Det spises, drikkes og festes mer enn før, også på fortau og torg, i parker og på havnepromenader. Parkbruken har antatt en annen karakter. Tradisjonelle bruksformer har fått selskap av spillaktiviteter, grilling, høy musikk og dans. Oslos legendariske musikkscene spiller seg bokstavelig talt ut i gaterommet. Mangfoldige festivaler har dukket opp. Det gjelder òg alskens events og utendørstilstelninger.
Verden har inntatt gater og torg, manifestert i mangfoldet av ansikter, fremtoninger og omgangsformer, lukter, farger, lyder og vareutvalg. Gaterommene i sentrale deler av Oslo er et fortettet uttrykk for den nye byvirkeligheten. Men noe av den tidligere sosiale kompleksiteten i de indre bydelene er gått tapt. Den gamle arbeiderklassen og andre i lavlønnsyrker har gradvis blitt utfaset på grunn av høye boligpriser.
Andre steder i Norge har en mangeårig kjøpesenter-bonanza ført til sentrumsforfall og forvitring av en historisk bykultur. Samtidig, i de største byene, fornyes bykulturen og særlig havnefronten er blitt en viktig rekreasjonsarena igjen. Gammel badekultur er blitt revitalisert.
Når det gjelder byromsbruk, snakker vi om et skifte fra nødvendige til valgfrie aktiviteter. Fortidens hverdagslige gjøremål er overflødiggjort, rekreasjon har økt i omfang. Digitaliseringen legger seg i tillegg som et «lag» oppå eller langsmed nesten alt av bylivets aktiviteter.
Fokuset på rekreasjon er viktig, men skygger for øvrige sider ved bylivet. Det inkluderer både hverdagens mer prosaiske og instrumentelle gjøremål og ordinære storbyaktiviteter som politisk og religiøs virksomhet, streiker og demonstrasjoner, tigging og hjemløses gjøren og laden, verving og pengeinnsamlinger, gatesalg og gateunderholdning. Dels handler dette også om grunnleggende demokratiske rettigheter.
Mens disse aktivitetene finnes i rikt monn i «gamle» deler av byen, er de temmelig fraværende i nyere byområder. Prestisjefylte utbygginger i havne- og industriområder blir gjerne rettferdiggjort som utvidelser av tradisjonelle bysentra. Brakkland som gis slik tilbake til byens befolkning. Da skulle man forvente at plasser og torg åpner for et bredt spekter av gjøremål og sosiale utvekslinger.
For Bjørvika handler det kanskje dels om at området fremdeles ikke har «satt» seg ordentlig. Ja, dette er primært strøk for ressurssterke beboere og leietakere. Men byrommene er i all hovedsak i offentlig eie, og allmennheten har en stående invitasjon til å bruke området. Med årene kan vi forvente mer bredspektret byromsbruk i tråd med hva som ellers tillates på offentlig grunn. For privateide byområder som Aker Brygge og Tjuvholmen stiller det seg annerledes. Her muliggjør privat eierskap og drift et strengere regime. Uønskede andre som kan true områdets image og næringsinteresser, forbys eller begrenses: tiggere, bladselgere, ververe, gatemusikanter, aktivister og demonstranter, sosiale kasus med flere.
«Hva nå, fjordby?»
Det pågår med andre ord en definisjonskamp om byrommenes innhold. Skal de primært tilrettelegges for nabofellesskap, byfellesskap eller kommersiell virksomhet? Det er lett å forstå beboerfrustrasjon over sommerlige utskeielser på steder som Tjuvholmen og Sørenga. Samtidig har mennesker bosatt seg i Fjordbyen for å leve nye og aktive liv nær sjø, sentrumstilbud og byliv. At andre lever det selvsamme bylivet rett utenfor stuevinduet deres, blir likevel vanskelig.
Mange av disse utviklingstrekkene er drevet frem av en attraktivitetsdiskurs om by og byutvikling. Denne diskursen lider under mangelen på et presist språk om bylivets sosiale dimensjoner.
Det er spesielt tydelig i den heller klisjépregede og omtrentlige offentlige samtalen om sosiale kvaliteter i nyere byutviklingsområder. Både i plandokumenter, prosjektfremstillinger og i den offentlige samtalen diskuteres bylivet mer som et livsstilsfenomen enn et grunnleggende eksistensielt vilkår for et voksende flertall av klodens mennesker.
Denne stadig mer omseggripende markedsføringspregede attraktivitetsdiskursen er båret oppe av et blomstrende og uforpliktende språk om bylivskvaliteter. Det fungerer som en sperre, mener vi, for en mer konkret og nyansert diskusjon om byens sosiale, kvalitative og opplevelsesmessige sider. Utfordringer knyttet til å skape virkelig inkluderende byrom, blir neglisjert.
Attraktivitetsdiskursen fungerer som den markedsstyrte eiendomsutviklingens ideologiske overbygning. Frontkjempere er gjerne politikere, offentlige planmyndigheter og eiendomsutviklere, med pressen, rådgivere og bylivseksperter som fyrbøtere. Markedsføringen av mange av Fjordbyens boligprosjekter, for eksempel, beskriver et ensartet, løst definert utvalg attraksjonsverdier knyttet til bylivskvaliteter. Reiselivsaktører, næringsdrivende og deler av mediene fronter lignende budskap. Attraktivitetsdiskursen får et selvforsterkende preg. Motstemmer og alternative synsmåter på dagsaktuell byutvikling hører til unntakene.
Samtidig kommer det stadig flere nye stemmer og praksiser. Det gjelder ikke bare kritiske byforskere, men også grasrot- og nærmiljøaktivister og en ny generasjon planleggere, arkitekter, designere og kunstnere. Til dels kommer det også fra myndighetshold. En mer sosial boligpolitikk, et større arkitektonisk mangfold og en radikalt mer miljøvennlig byutvikling er blant kravene.
Disse tenkemåtene inspirerer til mer utprøvende og eksperimentelle holdninger overfor byrommene. Men alternative initiativer og betraktningsmåter blir fort småskalatiltak på siden av det hegemoniske planleggingssystemet og den kommersielle prosjektutviklingen. Eller de inkorporeres, «spises opp», av det samme systemet, slik skjebnen gjerne har vært for motkulturelle praksiser.
En revitalisert boligpolitikk og en mer sosialt rettferdig byutvikling krever mer aktiv offentlig styring og regulering enn det som er tilfellet i dag. Det krever også en grundigere offentlig diskusjon om hvordan man sikrer fellesinteresser. Til det trengs et mer presist språk om byens sosiale kjennetegn. Dessuten blir det fremover viktig å utforske hvordan alternative bylivspraksiser kan oppskaleres og bli forbilder for mer inkluderende planlegging og byutvikling. I storprosjektet Hovinbyen, som skal binde sammen indre by og Groruddalen, er spennende ting på gang. Grønlikaia, Fjordbyens siste utbyggingsområde mot øst, ferdigstilles tidligere. Der har planer om et mer hverdagspreget og sosialt inkluderende fjordbyområde blitt lansert.
Sommerens eksesser langs sjøkanten vitner om kraften og elastisiteten som ligger latent i bykulturen. Snart viser kalenderen august. Dagene blir kortere og kjøligere. Menneskemassene forflytter seg innover og oppover i byen eller forlater den. Hva nå, fjordby? Ekte storbyliv er kjennetegnet av diversitet av mennesker, holdninger og gjøremål. Hverdagslighet og tilfeldighet. Orden og kaos, det planlagte og ikke-planlagte, i uskjønn forening. Om sjøfrontområdene etter hvert klarer å tilføre byen slike kvaliteter også utenom den hektiske sommersesongen, vil retorikken om den vidunderlige nye storbyen kanskje virkeliggjøres.
