Keith Jarrett har en for kontrollert tolkning av C.P.E. Bach, den jazzete sønnen.

Pertentlig opprør

JARRETT PÅ NITTITALLET: Da han spilte inn C.P.E. Bachs Württembergsonatene, skrevet mellom 1742 og 1744. Foto: Ullstein Bild/Getty Images

Keith Jarretts plate er spilt inn i 1994, men ikke utgitt før nå. Med en legende som Jarrett, tenker man kanskje at alt skal dokumenteres og tas vare på. Men det spørs. Temaet for platen er Carl Philipp Emanuel Bach (1714-1788), J.S. Bachs jazzete sønn. Ja, vi må huske at Bach senior ikke passet inn i sin samtid – han ble aldri særlig populær fordi stilen hans var avleggs. Og selv etter at han ble gjenoppdaget, er det et faktum at det han skapte hørte til svunne tider. På 1700-tallet skrev sønnen Carl Philipp derimot det nyeste nye: musikk man lyttet til bare fordi musikk var så fint. Stilen var rokokko, og musikeren og virtuosen begynte å bli viktigere enn form, struktur og representasjon.

Album