Se for deg at du er på en konsert som ikke lever opp til forventningene. Halvveis ut i konserten innser du at du mye heller skulle vært hjemme og sett en film. Likevel blir du værende. Billetten har tross alt kostet litt penger, og det er dumt om kjøpet skal være helt bortkastet. Resultatet av valget ditt er at du får en kjipere kveld enn du hadde trengt. Å bli værende er således ikke økonomisk rasjonelt. Den rasjonelle og snevert egeninteresserte økonomiske idealtypen «homo oeconomicus», ville definitivt ha dratt hjem, og dermed maksimert egen velferd for kvelden. Grunnen til vi ikke alltid gjør det samme i lignende situasjoner er det atferdsøkonomene kaller «sunk cost fallacy».
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
