Jeg har aldri vært noen stor fan av skalldyr. Det er kanskje bespottelig å si, nå i høysesongen, men smaken appellerer ikke til meg. Krabber, reker, kreps og hummer. I min munn oppleves alt gummiaktig og bløtt på én og samme tid.
Allerede abonnent? Logg inn
Jeg har gått viralt i Kina, som en av flere, vel å merke. Eller, det sier hvert fall mine kamerater med de rette appene. Og viralt i hele Kina er vel en overdrivelse, men la gå. Som flere i denne avisa skulle jeg i et bryllup. Jeg har ikke tenkt å skrive om det, selv om brudeparets (ikoniske!) prosesjon gjennom byen på hest – som ga keiserlige assosiasjoner – fortjener en egen tekst. Dette handler om mine opplevelser med kinesisk beatlemania. Det var naturligvis underlig. Skulle jeg fortelle dem at jeg i Norge var et helt alminnelig vesen? Nei da.
UlvemorJeg har tatt Den transsibirske jernbanen, eller siste rest av sådan, fra Mongolias hovedstad til Kinas. Vi var fire venner som tok fart på den 34 timers lange togreisa, som innebar en fire timers lang grensekontroll, men det er en annen sak. Vi hadde med pils og sprit, chips, nudler og hardkokte egg, og var klare for å utfordre kjedsomheten. Men kjedelig ble det ikke. For det første fordi vi i begynnelsen måtte innhente noen tapte timer på øyet, dernest fordi en runde kortspill utløste konkurranseinstinkt og et veldig leven fra undertegnede. For å si det med DDEs ord: Én runde kasino vekket dyret i meg. Nei, hovedgrunnen til at det for min del ikke rakk å bli kjedelig er at mitt reisefølge hadde spist noe dårlig mat i restaurantvogna mens jeg sov. Det bød på hyppige dorunder og et dalende, til dels panisk, humør. Usympatisk som jeg kan være, syns jeg dessverre det var vanvittig vittig. Der lå vi altså, i hver vår seng i en trang, varm, tåfisluktende kupé uten dekning og kaldt vann, og skuet utover steppelandskapet mens vi hørte på Erlend Loes «Kurtby» – og knasket imodium. Det ble ikke bedre da vi ankom Beijing.
UlvemorEin kan nytte ein urgamal dikotomi og dele verda inn i to typar folk: Dei som elskar og hatar kaos. Eventuelt dei som toler og ikkje toler kaos. Ein kan også gjere inndelinga meir spesifikk: Dei som er villige til å ofre staden dei bur, til kaos – der premien er godt sosialt samvær – og dei som ikkje gjer det. Eg tilhøyrar siste gruppe. Men eg beundrar, verkeleg beundrar, dei som går inn i den første. Det verker godt og fint å vere ein av dykk. Altså ikkje alltid, nokre gonger er de dumme, de ofrar dykk sjølve for mykje for det sosiale, eksemplifisert av mi jamgamle «venninne» (ikkje eigentleg) som hadde heime aleine-fest då me var 16, noko fleire kjøkkenskåp fekk betale for.
Smørbukken