På Slemdal i Oslo, nærmest malplassert blant prangende villaer, finnes et nokså unnselig bygg i rød teglstein. Bygget minner om en liten kirke, spesielt om man legger merke til det svake omrisset av ovale, gjenmurte vinduer. Dersom du beveger deg inn den korte grusgangen vil du finne en liten inngangsdør av tung bronse, og vrir du på dørklinken i smijern som er formet som to sammenfiltrede slanger, skyver den tunge døren opp og trer inn, vil du befinne deg i et lite forværelse. Og her, nærmest som en overraskelse, sitter et par museumsvakter bak en liten skranke, som om de alltid har sittet der. Dette er Emanuel Vigelands mausoleum, eller Tomba Emanuelle.
Mausoleet er bygget og utformet av Gustav Vigelands langt mindre kjente bror. Det består av et stort og dunkelt, tønnehvelvet rom hvor en omfattende freske på hele 800 kvadratmeter – kalt «Vita» – dekker både vegger og tak. Fresken viser en imponerende komposisjon av flere hundre menneskelige figurer i forskjellige stadier av livet, fra fødsel til død. Inntrykket av de svakt opplyste freskene forsterkes av en usedvanlig og overveldende akustikk. Mange av motivene er sterkt erotiske – et helt uvanlig uttrykk for en kirkekunster som var virksom under første halvdel av 1900-tallet.
Emanuel Vigeland (1875–1948) hadde en særegen tilnærming til kristendommen som hans mange bestillingsoppdrag med kirkeutsmykning og glassmalerier ikke ga rom for å uttrykke. Han avviste at seksualitet og begjær var syndig.
Over døren inn til Tomba Emanuelle står de latinske ordene Quicquid Deus Creavit Purum Est, som betyr Alt som gud har skapt, er rent. Vigeland var sterkt påvirket av taoismen og ideen om at det eksisterer en universell visdom som er representert i selve livssyklusen. I norsk sammenheng er bygget helt unikt, men også i verdenssammenheng er det bemerkelsesverdig, noe som nok er årsaken til at det blant annet er listet i New York-bestselgeren «Atlas Obscura – An explorers guide to the world’s hidden wonders» (2016) .
Som student i begynnelsen av tyveårene fikk jeg ganske tilfeldig jobb som museumsvakt i Emanuel Vigeland Museum. Ei venninne jobbet der allerede, og museet trengte flere folk. Jeg husker den selsomme følelsen av å vandre gjennom det stille nabolaget av praktvillaer om morgenen, før mausoleet åpnet. Inne i den mørke tomben kjentes det som om selve tiden gikk langsommere – det var nesten som om tankene ble lengre, som om akustikken også forsterket resonansen av min egen indre grunnklang.
Jeg pleide å stå noen minutter og bare ta inn rommet, synge en forsiktig oooo. Den lange, sakrale etterklangen gjorde at jeg kunne lage akkorder med min egen stemme. Motivene i freskene var både foruroligende og fascinerende å se på. Øverst langs den ene kortveggen kunne jeg skimte noen hvite saltavleiringer som så nesten selvlysende ut i det ellers mørke rommet. Det var en fuktskade som hadde oppstått, kunne museumsleder Kjartan Hauglid fortelle meg, uten at jeg heftet meg noe særlig ved det.
Dette har rukket å bli over femten år siden, og i mellomtiden har norske vintre blitt fuktigere og varmere. Klimaendringer regnes i dag som en økende trussel mot kulturell verdensarv over hele kloden. Fordi fresker ofte er malt direkte på bygningsmassen, risikerer mange av dem ødeleggelse når endringer i fuktighet, temperatur og nedbørsmengde får virke over tid.
Økt nedbør skaper vanninntrengning, som igjen fører til saltavleiring og skader på underliggende veggmaterialer. Raskt værskifte mellom høye og lave temperaturer kan føre til at maling eroderer, sprekker og flaker av. Det er en kombinasjon av disse tingene som nå skjer i Emanuel Vigelands mausoleum. I Aftenposten kunne man for kort tid siden lese at taket ikke er tett og at deler av museet må holdes på plass med hønsenetting.
Emanuel Vigeland brukte tyve år på utformingen av Tomba Emanuelle . Inspirasjonen hentet han blant annet fra studiereiser til Spania og Italia, hvor den spanske kunstneren Francisco Goyas gravkammer under eremittkirken San Antonio de la Florida, katakombene i Roma og freskene i Pompeii gjorde inntrykk på ham. I dag strever Spania og Italia med å beskytte kunstrikdommen sin fra flom og fukt. For det er ikke lenger tyverier som utgjør hovedtrusselen mot italiensk kulturarv, men klimaendringer. Her er det italienske kunstpolitiet – Carabinieri T.P.C – temmelig maktesløse.
I mai i år var det flom i Emilia-Romagna regionen i det nordøstlige Italia. Byen Ravenna, som er særskilt rik på kulturskatter, unngikk heldigvis de verste skadene gjennom omfattende pumping av vann, mens flommen i Venezia i 2019 har ført til betydelig mer saltavleiring i de mange freskene rundt om i byen. De fleste konservatorer har én ting å si om kunst og klimaendringer: planlegging er nøkkelen til bevaring av kulturarven slik vi kjenner den i dag. Men mange steder har skadene altså allerede oppstått. Som vanlig når det kommer til klimaendringer, går ting altfor tregt.
Da jeg arbeidet på Emanuel Vigeland Museet, tok vi imot tilreisende fra hele verden. Mausoleet hadde nærmest mytologisk status, og de som kom, hadde gjerne lest om det i alternative reiseguider eller blitt tipset av entusiastiske bekjente. Ofte var de besøkende en anelse forvirret idet de tittet inn hoveddøren, som om de fortsatt var i tvil om de hadde kommet til rett sted. Men etter å ha oppholdt seg i hovedrommet og latt øynene gradvis venne seg til det dunkle lyset, og ørene til akustikken, var de gjerne tilsvarende lamslått idet de gikk ut.
Museet er unikt i Norge og en sjelden perle i verdenssammenheng. Men det at verket er uløselig festet til bygningsmassen, gjør det kanskje mindre tilbøyelig til å motta pengegaver fra rike kunstinvestorer: Verket kan ikke lett omsettes eller tilføres en samling. Det at det ikke finnes andre store fresker i Norge som er like utsatt klimamessig, kan også bidra til å sette mausoleet i en svak stilling, fordi det er få som kjemper dets sak. Museumsleder Hauglid har i årevis arbeidet for å skaffe penger til å sikre bygget og restaurere fresken, men lite skjer. Det ser ut til at mausoleet har havnet på utsiden av alle de viktigste økonomiske ordningene for norsk verneverdig kulturarv. Og mens Hauglid venter videre på midler, må han se malingspussen skalle og saltavleiringene vokse videre rett foran øynene på seg.
Skal virkelig tungrodde byråkratiske prosesser og firkantede kriterier for tildeling av restaureringsmidler bli spikeren i kista for en av de viktigste kulturskattene vi har?
I det dunkle lyset inne i mausoleet kan man like over døren skimte en eggeformet naturstein. I den ligger asken til Emanuel Vigeland. Tomba Emanuelle er nemlig ikke bare et spektakulært kunstverk. Det er også et monumentalt gravsted som langsomt forfaller rundt asken av kunstneren som en gang skapte det.