I den franske regissøren Gaspar Noés marerittaktige dansefilm «Climax» (2018) er musikk en aktiv medspiller i filmen. Det er en umake pardans mellom lyd og bilderamme, kameraføring og kropper i bevegelse. Overgangene er langt fra sømløse. Det veksles mellom lange takninger og kjapp klippfrekvens. Rytmen speiler indre motsetninger, der motiv og figurer støter mot hverandre.
Fransk-engelsk, cyberpunka klubbmusikk fra Manchester.
Revolusjon på gang
