Når jeg kjører bil i grisgrendte strøk, er det en type radiokanal som klarer å kile seg inn mellom skurrefrekvensene, der en stolt stemme annonserer «radiokanalen med musikk fra de siste fire tiår». En radiokanal som betrygger lytterne med at her finnes ingen stygge overraskelser, ingenting som gir øregangene litt uventa lyttegymnastikk og hjernecellene noe nytt å tygge på, bare det kjente, trygge som glir motstandsløst med strømmen.
Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Fransk-engelsk, cyberpunka klubbmusikk fra Manchester.
Revolusjon på gang
Album
Mandy, Indiana
I’ve Seen a Way
Fire Talk
I den franske regissøren Gaspar Noés marerittaktige dansefilm «Climax» (2018) er musikk en aktiv medspiller i filmen. Det er en umake pardans mellom lyd og bilderamme, kameraføring og kropper i bevegelse. Overgangene er langt fra sømløse. Det veksles mellom lange takninger og kjapp klippfrekvens. Rytmen speiler indre motsetninger, der motiv og figurer støter mot hverandre.