Anmeldelse

Foo Fighters

But Here We Are

Roswell/RCA/Sony Music

Paradoksalt nok må det altså et blytungt dødsfall til for at Dave Grohl finner tilbake til den melodiske lettheten som gjorde Foo Fighters gøy i utgangspunktet. Disse 48 minuttene, spilt inn i kjølvannet av den tragiske bortgangen til trommis Taylor Hawkins, er faktisk Foos fineste siden nitti­tallet. Som egentlig sier mer om bandets 2000-tallsplater enn panegyriske anmeldelser kan få en til å tro. For selv om mye virker inspirert her, fra innledende «Rescued» til avsluttende «Rest», gjør det vondt å komme seg forbi spor som litt for Nickelback-aktige «The Glass» og grungepowerballaden «Beyond Me» – og ikke vondt på den gode måten.