Akkurat nå

Hoggorm

T. Dohrnii (fung.)

Vanligvis lever jeg et greit liv med utgangspunkt i setningen «det jeg ikke veit har jeg ikke vondt av». Det betyr imidlertid ikke at jeg ikke leser nyheter, eller ikke er opptatt av å forsøke å sette meg inn i andre menneskers situasjon og livsvilkår. I praksis betyr det at jeg lukker ørene når kollegaer forteller om noen som ble bitt av en abbor på svømmetur i marka og lar være å google «Finnes det ulv i Nordmarka?» når jeg er på telttur.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Akkurat nå

Drøying

Fotball-VM går sin gang, og et evig tema er spillere som drøyer tid når laget deres har et resultat de er tilfredse med. Det fakes skader, somles med innkast og byttes sakte. Det må faktisk være noe de trener på. Men det er noen som er mye bedre enn fotballspillerne på å drøye tid, og her må jeg låne et poeng fra TV 2-kommentator Mina Finstad Berg: De kan trene så mye de vil, men fotballspillerne blir aldri bedre enn små barn på å hale ut tid. Jeg har et par sånne hjemme. Og de er selvsagt gode på klassikere som å spise kveldsmat sakte for å få legge seg seinere. Eller «skal bare» før yttertøyet tas på om morgenen. Og det er nok sånt man må lære seg å leve med.

Bender

Detektiv

Noe er i ferd med å endre seg i kampen mellom folket og de store språkmodellene. Plutselig myldrer det av KI-detektiver overalt. Å snuse seg fram til KI-språk er en katt-og-mus-lek, der modellene hele tida ligger et steg foran (den lange tankestreken?Sååå februar 2026). Å være en god KI-detektiv handler derfor ikke bare om å kjenne til de viktigste knepene, men også om å granske tekst som ser helt vanlig ut. Ta denne setningen her oppe, «ikke bare», «men også». Den er veldig typisk for en språkmodell, opplyser KI-detektivene. Ikke at de vil antyde ureint trav, men. Det er ikke bare-bare å holde tritt med automatspråket, som kan vise seg både i tekstens struktur, i setningsoppbygningen og i ordvalg.

donderdag

Lieke

Når noen du ikke kjenner, dør, hender det at det gjør vondt på en måte som føles personlig. Det britiske folk gråt i ukevis, hysterisk, over Lady Di; som fjorten år og nyslått grungefan var Kurt Cobains selvmord, fire år tidligere, en sorg jeg bar på som om det var min egen. De siste ukene har jeg gått rundt med en dump smerte et sted i kroppen, som skyldes bortgangen av en nederlandsk poet. Jeg kjente henne ikke, jeg eier ikke engang bøkene hennes, men det føles som om Lieke Marsman (1990–2026) var en del av livet mitt likevel. En liten del, i bakgrunnen. Marsman debuterte i 2010 og ble omtalt som en av dem som kom til å sette spor etter seg. Det gjorde hun, men med en bitter bismak; etter at hun ble diagnostisert med en sjelden form for beinkreft i 2018, var hun alltid «den uhelbredelig syke poeten». Hun mislikte den merkelappen, men skrev også selv om kreften, om døden, og om politikken som kom til syne for henne som pasient – en politikk av innsparing, kalkyler, umenneskeliggjøring. I noen år var hun nasjonalpoet, en usannsynlig ting de har i det ellers ikke utpreget poetiske Nederland.

donderdag