Ole Fostad har sett «Skyggekrigen» og sitter igjen med noen spørsmål, som var på trykk i Klassekampen 13. mai. Her går han inn på elementer i våre publiseringer på nett og på TV. Det er flott at Fostad ønsker å gå inn i detaljene, fordi det gir muligheten til å utdype journalistikken.
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnentI Klassekampen 12. april har Jon Naustdalslid beskrevet Rødts strømpolitikk feilaktig. Hans forsvar for høye priser svikter også. Det Rødt foreslår, er ikke en strømstøtte, men å begrense hva kraftselskapene kan selge strømmen på for i markedet gjennom en regulert makspris på 35 øre. På den måten kan vi stanse trenden hvor kraftselskapene driver imperiebygging på inntektene fra norsk vannkraft. Selskapene eser ut i antall ansatte, gjør risikable investeringer utenlands og i batterifabrikker, datasentre og lignende, og gir seg selv fete bonus- og lønnsordninger. Å skattlegge selskapene er ikke bare enkelt. Erfaringene med høyprisbidrag og økt grunnrenteskatt er at staten henter inn mye lavere beløp enn forventet.
Sofie MarhaugJeg vil takke Nora Warholm Essahli for en interessant redegjørelse om Nira Yuval-Davis i Klassekampen onsdag, formet som tilsvar til min spalte tirsdag. Jeg vil samtidig nevne at premisset for redegjørelsen dessverre tok utgangspunkt i en uforklarlig misforståelse av hva jeg faktisk skrev. Om de politiske farene ved en postmodernistisk og «middelaldersk» tilnærming, der hva som er «rett» kun er uttrykk for hvem som har «makt», skrev jeg følgende: «Selv i den mest politiserte samfunnsvitenskap må vi kjempe for at hva som sies skal veie tyngre enn hvem som sier det. Ikke av hensyn til ‘hvite, heterofile menn’, men av hensyn til dominerte gruppers kamp for rettferdighet. Hvis ‘kunnskap’ alltid kan reduseres til ‘makt’, blir nemlig både politikk og vitenskap redusert til den sterkestes rett. Og for å si det sånn: Går vi inn i en identitetsbasert borgerkrig, blir det ikke minoritetene som vinner.» Mitt poeng er altså at gruppene som er mest sosialt dominert, også har mest å vinne på en samfunnsdebatt der dokumentasjon, saklige argumenter og vitenskapelig metode veier tyngre enn sosiale fordommer og gruppeidentitet. Det siste fører oss i retning en identitetsbasert «stammekrig» der identitetskatetegorien til den som snakker teller mer enn hva som blir sagt. Som man kanskje kan se av USAs politiske utvikling: Taperen i et slikt scenario blir ikke «hvite, heterofile menn».
Magnus MarsdalI sin nye klimamelding skrinlegger regjeringa ideen om et eget mål for utslippskutt i Norge. Det får danske Information til å skrive at «Norge tager prisen for verdens absolut mest luddovne klimapolitik». Desto mer overraskende er det at Hilde Wisløff Nagell fra tankesmia Agenda synes det er «et veldig bra signal» at 55 prosent nasjonale kutt i 2030 blir erstatta av 70–75 prosent kutt i 2035, hovedsakelig basert på kjøp av klimakvoter fra andre land (Klassekampen 15. april). Hun har selvfølgelig rett i at Norge har lagt bakpå i mange år. Mens for eksempel Danmark har kutta utslippa sine med over 50 prosent siden 1990, har Norge oppnådd under 10 prosent. Det merkelige er at hun ikke synes å reflektere over at dette er resultat av en villet politikk, der det investeres 30 ganger mer i olje og gass enn i karbonfri energi.
Halfdan Wiik