Arild Rønsen
Ett år for landet
Debatten rundt forslaget om allmenn plikttjeneste for 19-åringene er underlig på så mange vis. For motstanderne av forslaget synes det om å gjøre å finne fram til mulige problemer.
Hvor skal ungdommen bo? Skal de bare plukke jordbær? Vi har behov for arbeidskraft i nær sagt alle sektorer, skal vi virkelig utsette utdanninga med et helt år? Ungdommen kommer jo til å ta jobbene fra faglært arbeidskraft! Til slavelønn!
Er det kanskje mulig å tenke prinsipielt – istedenfor å grave seg ned i tenkbare, problematiske detaljer?
Jeg mener Unge Høyres leder Ola Svenneby har et poeng når han tar til orde for allmenn plikttjeneste, med henvisning til at dette – i et stadig mer mangfoldig sammensatt samfunn – vil være med å skape en nasjonal identitet. I Norge må vi alle yte vår slant. Ungene til direktøren og barna til bussjåføren.
Dette harmonerer også med selve grunntanken bak den allmenne, militære verneplikten. Av folket, for folket. Det er en grunn for at militært personell ikke kan settes inn i arbeidskonflikter.
Handler det ikke også om rettferdighet? Hvorfor skal bare en liten del av hvert ungdomskull tvinges til ett år i uniform, med «slavelønn»? Ville det ikke være mer rettferdig om denne ordninga gjaldt alle?
Det siste året har jeg dessverre vært tvunget til å benytte meg av offentlige helsetjenester.
