Musikkfilm

Summertid

Donna Summers datter har lagd film om sin mor – et barn av sin tid.

DONNA SUMMER (1948-2012): Født og formet av etterkrigstidens USA. Foto: Fin Costello/RedfernsDONNA SUMMER (1948-2012): Født og formet av etterkrigstidens USA. Foto: Fin Costello/Redferns

«Love to Love You, Donna Summer»

Regi: Brooklyn Sudano og Roger Ross WIlliams

Album

HBO Documentary Films

I selve åpningsmontasjen til «Love to Love You, Donna Summer» – en ny, nær to timer lang Donna Summer-dokumentar på strømmetjenesten HBO – klippes hits som «I Feel Love» og «Love to Love You Baby» sammen med arkivscener fra subkulturelle dansegulv som lukter skinn, svette og San Francisco, snarere enn schnaps og Stena Line. En vri i tråd med vår tids perspektiv på syttitallets discokultur, nå betraktet som en fortsettelse av snarere enn et brudd med sekstitallets opprørs- og frigjøringskultur.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Kommentar

Røtter og føtter

I forrige uke spurte NRK om jeg kunne stille opp i en sak om det norske musikkåret 2026, for å si noe om hvilke sjangere og artister jeg trodde kom til å gå bra i dette ferske året. Å spå framtida er alltid umulig, og å spå framtida for en så fragmentert, forvirret og virvelvindkjapp bransje som musikkbransjen er ekstra umulig. Men jeg sa ja, bablet litt om 2025s to store gjennombrudd, Ari Bajgora og Tobias Sten, om kommers-potensialet i den nye folkemusikkbølgen, og om Sassy 009 – som tilhører det sjiktet av norske artister som er såpass edgy at de blir større i utlandet enn her (tenk Smerz og Okay Kaya). Men mens jeg sto der, hyperbevisst på kameralinsen, glemte jeg å nevne det viktigste. Og det var at lyden av 2026 – som lyden av 2025, 2024 og 2023 – ikke var så mye lyden av en spesifikk sjanger, men heller lyden av noe breiere: nemlig det lokale. Eller tradisjonen, om du vil. Dette er ikke nytt, men tendensen synes bare å styrke seg. Verdens mest strømmede artist i fjor var, nok en gang, puertorikaneren Bad Bunny.

Intervju

Gluecifer gjør comeback: – Naturlig at det blir dårlig stemning og bitterhet

Album

Mellom linjene

Enten det handler om eksistensiell kulde eller sorgløs spenst, er det noe eget å tolke Sjostakovitsj.